Kjell Løchens dagbok

23. april:

Odessa

Her nede ved Sortehavet var våren i full sving, og vi gikk ute uten yttertøi. Byen virket adskillig mer fremmelig enn Moskva, men så er det også Russlands største havneby med et følgelig langt mer vestlig tilsnitt enn innlandsbyen M. De hadde lagt an på det også for å ha noe å vise turister, og de hadde plasert et utall av lærdomsseter dernede; landets fremste studenterby kan man godt si.

Vi blev innkvartert i Hotell London, Intourist-hot., men det virket med en gang forfallent, som alt som skulde være noe, av det vi hittil hadde sett. Værelsene var delvis urene, spisesalen virket ribbet og kald og kelnerne tullet rundt og fikk ikke gjort noen verdens ting. En gang like foran en sightseeingtrip tok det oss ¾ t. bare å vente på maten.

På stasjonen blev vi møtt av en guide fra Intourist, og mens vi stod og ventet på bagasjen kom der gående fra lenger bak i toget passasjerer som vi straks så ikke var russiske, blant dem en ung pike som jeg ved første blikk trodde var norsk. Vi schteppet op (som Mathis vilde sagt) og kom i prat med henne; hun var svensk og skulde tjenestgjøre ved den sv. leg. i Ankara. Agneta Silfverskiöld het hun, og denne boken kommer nok til å inneholde mer om henne. Men dette var altså ”det første møte”.

I byen var det allerede en bundt nordmenn, og flere kom mens vi var der; vi ventet alle på at ”M/S Svanetia” skulde gå. De hadde allerede opnådd å skape en viss herostratisk berømmelse omkring sin nasjonalitet; gruppen foran oss, ledet av dr. Caspersen hadde turet verre (ikke Caspersens feil), og blandt dem som var der da vi kom, hadde en mann gått berserkergang i vodkafylla og optrådte næste dag m. blått øie, vel fortjent. Vi var ute samme kveld og så på livet, men det blei ikke no schveis på det. Kom i prat med 2 unge piker, tannlægestudenter, i parken, men fordømme mig om de kunde et eneste sprog, et par tyske ord var alt.