Kjell Løchens dagbok

22. mai:

22. mai, torsdag, Kristi Himmelf.dag

Ebbesen, Labbe, Hafnor og Schultz kjørte i forveien i ing.s privatbil, og jeg blev overdratt ledelsen av resten av turen til Teh. Vi fikk forresten tilgang på 1 mann idet en iransk løitnant ba om å få sitte på til sitt hjemsted, omtrent 1/3-del av veien. Vi hadde en ledig plass og lot ham få den. Det var en svinaktig flott kar å se til, med meget velsittende uniform, gul som hærens uniform for øvrig, og et ansikt og en holdning som var avgjort klassepreget. Han eller hans familie eide svære landeiendommer med hele landsbyer i som han viste oss da vi kom dit, et helt distrikt var det. Det lå ganske høit, 2000 m. omtrent, og hans familie var flyttet dit op fra Teheran nu i sommermånedene. Han inviterte hele gjengen op til sig, hvad vi dessverre måtte avslå p.g.a. tiden.

Han var en smule reservert til en begynnelse, men tødde op efterhvert da han skjønte hvad vi var for slags, og fortalte litt om landet og militærstellet. Selv hadde han kommando over et kompani, og vilde slåss for enhver pris heller enn noe slags kompromiss, om det skulde komme på tale. Verneplikten var 1 eller 2 år, og de bygget sine fly selv, (sa han). Han snakket et noe tungt engelsk og un peu francais, navn: Amir et eller annet, og da vi ikke kunde besøke ham, lovte han å besøke oss i Club Irano-Scandinavie hvor vi skulde ta inn.

Ganske interessant bekjentskap.

Bilen trakk jævli dårlig den formiddagen, og da vår flinke soldat-chauffør overtok for den andre, merket han straks hvad som var iveien, stoppet og gikk rett løs på bensinpumpen, og der lå feilen. Flink kar. Denne stoppen og en tidligere tok oss ialt 2 timer å reparere, men vi tok det inn på den økede farten. Inni bensinpumpen lå nøttestore metallbiter og stengte, og han greide å lage en ny pumpe sammensatt av deler fra denne og en gammel en. Etterpå gikk det så det hvein.

Teheran

Ebbesen hadde forberedt middag for oss i Kashvin, omtrent halvveis, det tok vel 1 times tid, og resten av reisen gikk glatt, som hele inntrykket av dagen var. Gutta var loyale efter at jeg om morgenen ga en orientering om reisen og krav om alles medarbeiderskap.

Kl. 23 nøiaktig efter planen ankom vi til klubben i Teheran, men det holdt hardt, da, hvad jeg næsten glemte å fortelle, vi mistet veien et sted hvor der blev arbeidet, kjørte langt ut på jordet og måtte løpe ut og lete den op igjen i svarte natta; dette var like utenfor Teheran hvor der efter sigende skulde være 40 km asfaltvei, men vi kom nok på en feil en. Imidlertid, ruten blev holdt, og glade var vi da vi stive og støle og skitne og fæle kunde holde vårt inntog i klubben til tonene av ”Putt dine sorger i en gamall sekk og smil, smil, smil. Gromgutta skal nok jage’n Adolf vekk, der finnes ingen tvil; ja, vi marsjer hele dagen lang og synger glad vår sang, ja putt dine sorger o.s.v.”

I klubben blev vi hyggelig mottatt av vertinnen frk…., som var svensk og svensket noe jævli i sproget; men det var hyggelig å høre igjen. Smørbrød og øl ventet oss og blev lagt inn med en viss appetitt, og så blev vi fordelt til de forskjellige kvartérer. Noen fikk bo hos private, noen på hotell, og resten 12 mann blev lagt inn på Det Norske Generalkonsulat, deriblandt jeg. Det stod tomt da gen.konsulen Olsen, nettop var fraflyttet, eller riktigere sagt var blitt presset til å fraflytte som nazist. Der var efterlatt endel gulvtepper, 1 feltseng (som jeg beslagla), noen ulltepper, og dette skulde vi ligge på, og det var allright, men hvad som ikke var allright var all den støv og skitt som disse inneholdt og som ennu lå igjen på gulv og i kroker.