Kjell Løchens dagbok

22. april:

Russland sydover var bare flatland, skog, dyrket og sumpmark. Enkelte landsbyer rundt stasjonene og ute på steppene brøt ensformigheten litt, skjønt de var ensformige i sig selv. Husene var små tømmerhus, umalte; veiene bare noen hjulspor, kjøretøiene var bondekjerrer med det karakteristiske russiske seletøiet, buen over hestenakken. Og folkene på stasjonene frembød akkurat det samme syn overalt, krokete bønder, kjerringer inntullet i sjal som gjemte hodene deres, og soldater mer eller mindre uniformert antrukket, mest mindre. Nettene på ”soft class” var ikke videre soft. Ved stopp og start rykket toget så vi næsten blev hivd ut av køiene, og iallfall vekket utallige ganger hver natt. Der var ingen fjæring i koblingen mellem vognene, og dette var soft class. Jeg undres hvordan III. og IV. kl. var å kjøre på. Det var ikke fritt for skitt og lort heller, åpnet vi vinduet føk støvet inn, for øvrig var visst ikke vinduene beregnet på å åpnes heller, russerne liker visst ikke frisk luft.

Bilde 1: Billetthefte. Moskva – Odessa. Jeg aner ikke hvad alle kupongene er til.

Bilde 2: Plassbillett. Det skal visst være: Vogn nr. 5, plass nr. 20

Publikum bestod av nokså mange militære; befalingsmenn tilsynelatende. Ellers civile som ganske sikkert hørte til de intellektuelle og økonomiske bedrestillede (”overklasse” går jo ikke inn i billedet), men de så ikke slik ut sett med en vesteuropéers øine. De tok det ikke så nøie med klærne f.eks., en mann labbet rundt i pyjamas hele dagen, og på stasjonene tok han bare en frakk utenpå, uten å vekke det grann opsikt. Menn og kvinner sov i samme kupé.  Jeg kom i snakk med noen, de talte tysk, og den ene av dem var videnskapsmann fra Odessa. Vi utvekslet synspunkter om mange ting, og jeg måtte ofte forbauses over den helt fremmede tankegang og forskjellige vurdering av tingene som de la for dagen. F.eks. da vi kjørte gjennem distrikter i Ukraina hvor Potemkin i sin tid satte op sine kulisser, bemerket jeg at disse landskaper som nu lå brakk, måtte kunne dyrkes op; han svarte at ”tja, vi har ikke rukket det ennu, vi har bare hatt ca. 20 år å gjøre på!” Ganske betegnende, de regner ikke tiden før revolusjonen med i det hele tatt. Denne mann var kommunist; han fortalte åpent og ærlig at bare 2% av det (eller de) russiske folk var kommunister. Kapitalismen var grunnlaget for all krig, og kommunismen vilde utrydde dette, helt efter opskriften. Russland vilde bare fred. Jeg bemerket at: ”Og dog startet Dere en angrepskrig mot Finland”. Han gren litt og sa at: ”det var en så liten krig at man kunde ikke regne med den. Dessuten, så var det en forsvarskrig!” ”Mot Finland?” spurte jeg, ”Nei, mot England, som via Finland kunde beskyte Leningrad med kanoner fra Karelska Neset, derfor måtte vi flytte grensen litt bortover!” Vel, det var også et syn. Jeg forklarte ham at russerne var de eneste i verden som resonnerte slik, og at kommunismen i Norge og i hele verden hadde gått veldig tilbake på den historien. Jeg så at han ikke likte å høre det, og lot emnet falle. Ellers snakket vi meget om Norge, Tyskland etc., og han var svært interessert i vår kamp. Jeg fortalte meget som han ikke visste, og som bare bestyrket hans inntrykk av tyskerne. Pakten mell. R.land og T.land var jo bare et diplomatisk trekk av mesteren Stalin som de nårsomhelst ventet å se vilde bli gjort verdiløs, av tyskerne selvfølgelig.

Den intime kontakt vi ellers fikk med det russiske folk var ikke bare behagelig. I Moskva var vi allerede ute for et snyteriforsøk, og på en eller annen stasjon med et ukristelig navn overrasket vi en lommetyv i sving. Jeg skulde stikke hånden i lommen og traff på en hånd, Thue hadde akkurat gjort samme erfaring og da var hånden allerede i lommen hans; så var det en soldaterfan som skulde gjøre butikk i trengselen. Vi nistirret på ham, og han bare glodde rett ut i luften; hadde han vært uskyldig, vilde han sett forbauset på oss for all den stirringen. Men vi fant ut at det ikke vilde lønnet sig å gjøre noe bråk i disse omgivelser, særlig når ingen skade var skjedd heller. – Ellers luktet de akkurat som de så ut, skittent.

Soldater så vi overalt, soldater, soldater. Et sted en flyveplass, et annet sted en rekke panserbiler og tanks opkjørt langs jernbanen. Men ikke én gang så jeg en soldat hilse på en overordnet, til tross for at de skulde, erfarte jeg. Slapphet i disiplinen?

Hele togreisen var guffen, særlig fordi de sanitære bekvemmeligheter var mangelfulle, og vi var glade da vi ut på eftermiddagen d. 23. april kom til Odessa.