Kjell Løchens dagbok

22. mars:

Den 22. mars hørte vi at Jugoslavia hadde tillatt tysk gjennemmarsj til Adriaterhavet, efter at Romania, Ungarn og Bulg. hadde gitt efter. Vi tenkte at de eter sig utover, pesten, og det hele så ikke noe særlig lyst ut. – Mens vi lå der hadde vi ”lønn”, som br.ch. hadde jeg f.eks 2 kr. dagen, som gikk med til anskaffelse av en hårdt tiltrengt pyjamas og for øvrig til tobakk og knask. Lørdagen hadde vi ”fest” inne i chefsrummet på brus, hermetisk fleskeskinke, ananas og knask; vi ”fløi” litt og summet, og da vi stoppet, satt hele det ytre brakkerummet og fløi og summet de også.

Med tanke på at vi vilde være de første til å komme videre måtte vi tenke på chefer til å overta efter oss. Det vilde da bli almindelig oprykk over hele brakka; for å få folk bedre egnet satt jeg i gang et slags ”befalskursus” og begynte med kommandoføring og alm. optreden foran fronten. Det var meningen å drive det lenger, men vår snarlige avreise satte en stopper for dette. Ing. Kollenborg hadde planer om bortreise og vilde at jeg skulde overta hele leiren som chef, men vi fant at det vilde bli for så ubestemt kort tid at der ingen kontinuitet vilde bli i ledelsen. Vi reiste da også dagen efter. Som man ser så hadde vi da litt å holde på med ved siden av at vi pr. brev, tlf. og kurér maste med å komme til St.holm.

Omsider lyktes det også da adv. (forh. rådmann i Tr.heim) Gundersen kom til leiren. Sammen med rådmennene Kobbe og Ræder var han plutselig blitt avsatt av N.S. i Norge og hadde så tatt veien over til brodrlandet og gjorde nu tjeneste ved legasjonen i St.h. Det forbauset oss at folk av hans opfatning fremdeles fikk ha noe med sakene å gjøre. Han er tidl. kommunist, formann i Clarté-gruppen i Stud.samf. i Tr.heim, antiforsvarstaler i alle år og en av dem som følgelig sitter inne med et tungt ansvar overfor Norges stilling da krigen kom og etter min mening direkte skyldig i Norges nederlag. Men vi skulde bli mer forbauset da vi kom til St., for der satt statsråd Frihagen, Joh. Ludw. Mowinckel og Tranmæl! At disse folk fikk sitte og trekke i trådene, de som mer enn noen har skylden for vår triste skjebne syntes vi var litt for jævli. De burde ha utspilt sin rolle, og deres plass burde vært tatt av folk som alltid hadde vært den nasjonale tanke tro og hvis program kunde ha ført til at vi hadde undgått krigen eller slått den tilbake. Gamle menn i 60-70 års alder kan ikke på noen dager eller måneder legge om sin tankegang, slik som den nye situasjonen krevet. At de ikke fylte sin opgave viser den ting at hundrevis av unge, raske, stridslystne nordmenn blev gående i måneder, ja ½-år uten å bli sendt videre, og der går de underligste historier om hvad Mow. og Frih. har prestert å si og gjøre i denne tid. Men der kommer vel en dag da de og andre skal få stå til rette for sine misgjerninger.

Dette var et sprang frem i tiden, og vi får vende tilbake til Øreryd igjen, for å ta farvel der.