Kjell Løchens dagbok

21. mai:

Det holdt hardt å kreke sig op kl. 7 næste morgen, men forutsetningen var at vi skulde starte kl. 8 og forsøke å nå Teheran i løpet av dagen. Den orientalske forakt for tid gjorde sig temmelig snart gjeldende, og div. sommel bevirket 2 timers forsinkelse.

Det bilselskapet som leide ut bussene til oss, holdt til i denne byen, og en disputt mellem chefen der og Ebbesen holdt på å løpe av med håndgemeng. Han var sinna for dårlige vogner og ikke overholdte tidsavtaler; denne morgen fikk vi en annen bil (ikke bedre) hvori samtlige blev proppet inn, ny chauffør med hjelpemann, og alt dette tok jo tid, ompakking o.s.v. Ebbesen klaget over dårlig service, eieren mente det var bra nok, og tilslutt stod de to som haner og sprutet op i ansiktet på hverandre: ”Vous etes bête!”, ”Non, c’est vous qui etes bête!”,”Non”, ”Oui”, ”Non”, ”Oui “.

Under dette hoppet en ung soldat i uniform inn i bilen og smilte undskyldende. Og denne gutten var oss en sann trøst mange ganger, så flink og villig var han.

Så nu satt vi altså 29 passasjerer + 3 bilbetjening i en trang buss og skulde kjøre 570 km. frem til Teheran. Joggu sa jeg smør.

Denne dagen steg vi op til svære høider, efter bakkeforhold. Noe stigning hadde vi hatt allerede igår med en tung stigning op gjennem bunnen av en dal og flott utsikt efterpå; nu steg vi op gjennem et pass hvor veien alene lå på 2900 m.o.h. På fjellene omkring lå sne endnu, og det syntes vi var imponerende her nede i den temp.zone i mai måned. Jeg kjente ikke noen forskjell på luften, hvilket kom av den gradvise stigning, men der var deilig svalt og friskt. Akkurat på veiens høidepunkt lå en veivokterstasjon og like ved sildret en fjellbekk nedover med friskt klart vann, næsten som i Norge, hvor vi lesket oss. – Fra da av fortsatte veien innover et høideplatå uten særlig merkbar synkning. Her oppe lå landsbyer i denne høiden, og jorden virket fet og god. Pussig land.

Kort efter starten fra Kermanchah traff vi på det første emsemplar av bilene til Anglo-Iranian-Oilco., som vi siden stadig skulde se på veiene. Det var svære rusker på 3 akslinger og dobbelthjul, og de var pokker så vanskelig å få ut av veien når vi vilde forbi.

Særlig var det en som forårsaket en pussig episode. Vi kom bak på den da den stod stille på veien, men akkurat som vi skulde passere, startet den op og gled inn på veien og sperret oss. Og derfra var han ikke til å rikke alt det vi kjørte i helene på den og brukte hornet og forsøkte å presse oss forbi. Svinet hvirvlet jo op kaskader av støv som vi satt og svelget i og så ikke det grand, så det er jo rart at det gikk bra slik som vi kjørte næsten nede i grøften for å forsøke å komme forbi. Endelig kom vi til et sted hvor gamleveien gikk langs den nye, chaufføren smatt inn på den, derved kom vi forbi og op på veien foran bensindyret. Ebbesen beordret stopp for å lære svinet, og ut velter 8-10 sinte nordmenn for å ta banditten i lære. Han måtte stoppe bak oss, og gutta sprang op i førerhytta hans og brukte en helsikes kjeft, og det gikk så langt som at Thue ga Chaufføren en drabelig dreis over øret, men da blev det stoppet. Han satt igjen helt fortumlet og lærte sikkert at det kan ha sine følger å vilde spille eier av veien.

Chaufførene våre bare lo.

Utpå eftermiddagen kom vi til byen Hamadan og besluttet å overnatte der; vi hadde kjørt 186 km den dagen, og var lei av det.

Hotellet vi kom til var en behagelig overraskelse; en svær hvitkalket spisesal hvor gulv og store deler av veggene var dekket med persiske tepper av de nydeligste farver og mønstre. Hvert soverum var også velforsynt med større og mindre tepper. I det hele tatt, hvor vi kom i Persia hadde de nok av disse tepper, om det så var den simpleste hytte, tepper hadde de. Og bærernes ”meis” ): en trekasse de bruker til underlag for lasten, var trukket med slikt teppe. Eslenes saler likeså, og hestenes.

Det var ikke plass for hele gjengen der, og 10-12 mann flyttet bort i et annet hotell, hvor jeg blev gruppechef.

Mens vi ventet på middagen, så vi litt på byen. Som alle de andre byene og landsbyene hadde den et centrum som var en stor cirkelrund plass med et cirkulært haveanlegg midt inne i, og på denne plassen bodde vi. Det var spasertid og mange folk ute, og vi hadde snart en hale efter oss. Jeg kom iprat med en kar som viste sig å være lærer, bl.a. i engelsk, men han sa ”Good night” når vi hilste på ham. Han fortalte litt om byen og landet: denne byen var kjent som teppe- og lærvareindustri: industri er ikke det riktige ord, for mesteparten var håndgjort arbeide. Man kunde få de nydeligste tepper for en slikk og ingenting, sammenlignet med iallfall norske priser. For å gi et inntrykk av prisen, så kostet et teppe f.eks. 5x5 m fra 100 til 200 kr (norske), avhengig av kvalitet. Pussig nok var teppene dyrere jo tynnere de var, stikk motsatt av hvad jeg hadde trodd. Hjemme vilde tilsvarende vare kostet 1000-2000 kroner. Bare synd at en ikke kan føre slikt med sig. Alle butikker holdt oppe langt ut over kvelden, og livet ute var livlig. Vi var blitt advart mot kvinnene som hadde megen sykdom. Unødvendig, for de var ikke noe å se på heller. Alle de pene småpikene gikk på skolen og hadde ikke lov å gå ute efter mørkets frembrudd.

Disse byene vi passerte viste omtrent alle det samme billede: ganske brede gater, iallfall hovedgatene, men husene var de samme to-etasjers grå og farveløse mur- og trehus overalt. Litt gammeldags og forfallent i stilen med krims-krams av rustent jern eller av tre. Ikke pene byer, og ikke noe av interesse å se på.

Men det fikk innbyggerne å dømme efter den opsikt vi vakte. Konstablene var stadig efter småguttene og skulde jage dem, og tilslutt henstillet de til mig å ta av den hvite solhjelmen, da det var den som først fanget opmerksomheten.

Min lærer uttrykte sin glede over å få anledning til å fiffe op sin engelsk, og jeg på min side uttrykte min takknemlighet over å få så god guide på stedet. Voila, høflighet koster så lite.

Men da vi skiltes, strenet han rett bort til en konstabel, antagelig for å avlegge rapport. Heldig at vi ikke hadde snakket om annet enn helt nøitrale ting som skole o.lign. vis-vas.

Vårt inntrykk av at de passet på utlendinger fikk sin bekreftelse igjen.

Jeg så ikke noe militært liv i Hamadan, men i går i Kermanchah så vi litt til det persiske kavalleri, og hvad det rekrutteres av. Mens vi ventet på å komme av gårde drev alskens trafikk forbi oss (men enda mer stod stille); blant de rørlige så vi en unggutt på hesten sin uten sal og med bare en taustump til tøile frem i den ene munnviken på hesten. Han satt klistret til hesteryggen denne 10-års fillefanten hvad enten det gikk i trav eller galopp. Av og til lå han som en strek bortover gaten i strak galopp og snodde sig ut og inn i trafikken med hesten i 45° sideheldning; ikke sporer, ikke – noenting.

Det stod derfor helt i stilen da næste trin i utviklingen dukket frem av en sidegate i form av en eskadron. Den ene efter den annen kom sprettende op en jordvoll så hestene næsten steilet, nydelige spreke hester som danset bortover, og gutter som så ut til å kunne bruke dem. De hadde gulbrune uniformer, ganske enkle, karabiner på rygg. Det persiske kavalleri skal jo være bekjent, og det så ut til at det levende materiell iallfall var iorden.

Guttene hadde brukt fotoapparatene endel her som overalt, men et par hadde vært uforsiktige nok til å bruke dem åpenlyst i mengden, og dette blev rapportert. Vi fikk startforbud før filmen blev avlevert. Ebbesen nektet at apparat var blitt brukt, og det blev til at Schultz måtte ofre sin nylig innsatte film hvorav ikke et bilde var tatt, og ta den ut i øvrighetens påsyn.

Slik løste vi den.

Siden blev man litt forsiktigere.

I Hamadan dumpet vi rett på en dansk ingeniør som tegnet sig tydelig ut med hvitt hår og blå øine. Han kunde være en 30 år, og var sendt fra Teheran for å bygge et hotell eller hvad det var. Han ga mange gode oplysninger om reisen og om Teheran, og kjente alle norske deroppe. Husker ikke navnet hans. Han stilte sin bil til disposisjon for Ebbesen og et par til.