Kjell Løchens dagbok

21. april:

I Østerled.

21. april 1941. Så kom avreisedagen. Vi var tidlig oppe, kl. 6, og trillet ned til Strandvägen hvor Aerotransport har en eksp.paviljong. Underveis dit traff vi på Ellen Brodtkorb og Marit Platou (kusine av John) som var kommet for å ta farvel med Labbe. Foruten oss 4 var det kpt. Ebbesen og et par svensker og tyskere, i alt bare 8 passasjerer, så det var god plass i flyet. Efter en del toll, pass- og valutakontroll ute på Bromma lettet vi kl. 0837, litt før tiden p.g.a. motvind. Det var en 2-motors Douglas m. plass for 12 passasjerer, men en del seter var tatt ut, så der kunde være iallfall 16. Så var vi på vingene igjen, og det var over 1 år siden sist; det var deilig å ha den samme følelsen igjen, motordur, litt duving og små smell i øret eftersom høiden vokste. De tok kurs omtrent straks og steg underveis til over 4000 m. og holdt sig der; litt kalt så vi tok teppe på. Det var ingenting å se; over skyene var et ennu høiere skylag så det var bare soldis i vår høide også. I et lite glimt over Østersjøen kunde jeg se blått vann og isflak dypt, dypt nede. Ellers var ikke de små glimtene noe å orientere sig efter når vi var over land heller, bare flatt grått Russland, (antagelig). Det var ikke stort annet å gjøre enn å sove, og lese aviser. Jeg var forresten en tur fremme i førerkabinen og snakket med telegrafisten; det var ikke lov egentlig, men han lot mig da sitte en stund og titte på gamle kjente instrumenter og friske op litt.

Moskva

Temmelig presis efter bestikket gikk vi ut av skyene over Moskva flyveplass og la inn for landing, som han gjorde silkebløtt. Det var en diger plass, så stor at de hadde mil.stasjon i den ene enden og civil i den andre. På den militære siden så vi brakker, soldater, hangarer, verksteder m.m. Gråsvarte fly opstillet, tall umulig å si, men den lille sktor jeg hadde oversikt over holdt sikkert 100 fly, små tette jagere husker jeg særlig. Klokken var da 1353 svensk tid, 1553 russisk tid, så det blev jo kvelden næsten straks for oss. Første inntrykk av R.land som vi kjørte op til stillingslinjen også flyene og menneskene, var skitt, søle, gråhet, tristhet. Bygninger umalte og skitne, arbeiderne fillete og skitne, ikke slik som en norsk arbeider i arbeidsklær vilde vært skitten og litt fillet, men disse var langt langt mer nedslitt, til båtten, og så helt trøstesløst uflidde og ustelte. Soldaten ved porten likeså, ekspedisjonslokalene likeså og de menneskene som gjorde tjeneste der. Der var en engelsktalende kvinne i hvit alpelue, som de alle hadde, som var tolk og hjalp oss til rette. Litt senere kom også leg.sekr. Lunde.

Bilde 1: Valutadeklarasjon utstedt på Moskva fl.plass, lydende $ 163.- Videre måtte man opgi andre verdigjenstander om man hadde, da de ellers vilde blitt fratatt oss ved utreisen av R.land. Slik som det gikk Sam Moe som mistet alle sine dollars på den måten.

Bilde 2: En hel bunke papirer bare for å fly fra St.holm til Moskva. Det gjaldt buss til Bromma, toll- og valutasedler, flybillett og div. i Moskva. Jeg fikk nådigst beholde dette som souvenir.

Efter at formalitetene var tilendebragt, kjørte vi inn til byen langs en svær chaussé Avenue Gorki (?) som krydde av arbeidsfolk som skulde hjem. De hang utenpå sporvognene som klegger, der de skramlende klemtet sig vei i trafikken. Det var et forferdelig leven på bilene også, ustanselig tuting, så vi som er vant til tyst trafikk blev helt øre. Men det trengtes visst, for kjørebanene krydde av folk i alle mulige retninger; ordet trafikkultur var visst ikke lancert enda. Like loslitte og ustelte så de ut alle. Til og med mannen som ledsaget oss i bilen, og som hørte Intourist til og følgelig burde hadde en noe europeisk apparisjon, vilde neppe ha fått adgang på en middels Oslo-restaurant, tiltross for pelsen sin; men en frynset sixpencelue og en ubarbert hake tok glansen av ham. På veien innover så vi forfall og nyskapning i broget forvirring; der lå f.eks. en svær flott bygning, Flyveakademiet, ny og blank, men innkjørselen var bare søle og skrothauger; ikke fordi de ikke hadde fått ruddet op enda, men fordi de ikke gad å gjøre tingen fullt ut. Lignende beviser på et sleivete folketrekk så vi mange steder. Der lå svære nyskapninger side om side med gamle bygninger fra tsartiden som jeg ikke husker navnet på; men selv på de nye husene var murpussen dårlig allerede, og et eller annet manglet liksom altid.

På Hotel Metropole som var en slags hovedkontor for Intourist, spiste vi middag. Det var rart å sitte i den svære hallen med det nydlige glasstaket og tenke på at her hadde adelen svunget sig i dansen engang i uniformer og silke, mens nu gikk arbeidere og soldater rundt i sine daglig-klær. Maten var ikke ueffen, men vodkaen som vi smakte for første gang var en skuffelse. Dekorasjonene på orkesterpodiet skulde forestille en slags landsby med boder etc., men det virket svært fjelebodsaktig under tsarens glasstak og lysekroner. Litt forfallent det også.

Labbe og jeg gikk en tur ut i byen for å kike på folkelivet, og det frembød overalt det samme billede. Menn i lange frakker og støvler og skinnlue eller sixpence, og kvinner i alpelue og stygge kåper; ikke et eneste fikst pigebarn å se selv nu når de var ute og spaserte i fritiden. Jeg gikk i knickers |og lave sko under kappen så buksen ikke syntes, og mig glodde de på som om de trodde jeg ikke hadde bukse på! Kjørebanen holdt vi oss vel unda for den var livsfarlig. På vår vei slang vi også opom Røde Plass og så Kreml og Lenins Mausoleum og de rare kirkene (ikke nu!) med løkkupler. Der foregikk vaktavløsning i Mausoléet akkurat da, og en 3-4 soldater marsjerte i parademarsj tett bak hinannen og sparket hverandre på leggene og kom næsten ikke av flekken. Det var en fin og fremmed følelse å gå der, i skinnet fra lyskasterne og den røde stjernen over Kreml. Om noen dager (1. mai) vilde plassen være kranset av tette menneskemengder med selve overaugurene på tribunene på hver side av Mausoléet mens titusener av Den Røde Armé gikk, red eller rullet over plassen. Historisk grunn, og jeg i alle fall, følte stemningen ved det.

Vi var også inne og så på en av stasjonene til Metroen med rullende trapper og for øvrig ganske flott. Men vi følte oss så sterkt iakttatt av en politisoldat at vi puslet ut igjen nokså snart. Vi var blitt advart på forhånd av kpt. Ebbesen som har levet adskillige år i Moskva, om ikke å si eller gjøre ting som kunde vekke deres ubehag eller mistanke; ikke så å forstå at det å se på en Metro kunde være mistenkelig, men man kunde aldri vite hvad tankegangen øst for Østersjøen kunde resultere i, og vi vilde nu helst videre samme aften.

Jeg sendte kort til Dittan og Stina (og Kirsten?) derfra. – Vi skulde med toget til Odessa, og efter å ha fått utlevert hver vår matkurv (mot kupong) fordi toget ikke hadde spisevogn, trillet vi av mot stasjonen. Underveis trillet vi over en elv som chaufføren fortalte var Volga, men V. går jo ikke gj. Moskva så det måtte være en kanal i forb. m. Volga han mente. På stasjonen gikk vi over perrongen hvor Anna Karenin efter boka skulde ha kastet sig under toget. Jaja.

Efter reiseplanen skulde vi ha II. kl., men det der kunde da pokker ikke være det! Dyster vogn med 4 i hver kupé og oljelampe. Så vi forsøkte prompte å få I. kl., men det lyktes ikke. Kl. 2320 gikk toget med mange rykk og stønn, og så var vi ferdig med Moskva og d. 21. apr.; en innholdsrik dag.