Kjell Løchens dagbok

20. mai:

Toget gikk til en stasjon som het Kharaqin, endestasjon, men som pussig nok ikke ligger ved grensen til Iran, men 8 km. derfra, da de av strategiske grunner ikke vil føre banen helt frem.

Persia (Iran)

Bilde 1: Det beste ved det hotellet var denne kuffertlappen. Gjenfinnes på kortet nedenfor. Det gamle merke for perserkongene, mannen med vingene, sees her.

Bilde 2: Utgravninger. Vi så ikke noe av dette.

Der blev vi purret ut kl. 5 om morgenen, stoppet inn i verdens skitneste lastebil og fraktet som kveg den gjenstående bit ørkenland til den iranske grense som vi passerte kl. 9 efter 2-3 politi-, pass- og tollstasjoner. Men bagasjen blev ikke undersøkt. I ”7. sans” står det betegnende nok: ”Glad ferdig med det drittlandet”.

Akkurat på grensen lå en vaktstasjon som et fort i ørkenen oppe på en liten høide med vid utsikt. Minnet om de fort og lign. vi har sett f.eks. i filmer som ”Beau Geste”, med det iranske flagg vaiende fra tårnet. Selve tollstasjonen lå et stykke inne i landet, en svær palasslignende bygning, og vi blev behagelig overrasket over å finne en kjølig hall med tilstøtende restaurant, og med god service både tjenstlig og i restauranten. Knabbet forresten et lite persisk askebeger der, mens Bach tok ikke mindre enn en hel vase.

Det blev et par timer å vente der, og vi fylte pausen med å bade i bassenget utenfor. Der var et haveanlegg med bassenger og springvann, temmelig varmt forresten, dog ikke så varmt som luften, og vi heiv av oss klærne og jumpet uti et par mann, til stor forundring for personalet som aldri hadde sett slikt før, og for gullfisken da do. Det blev forresten grumset med en gang og hadde bare plass til én eller to mann i slengen. Men til størst forferdelse for Ebbesen som var redd for at vi krenket iranernes bluferdighet og religiøsitet og kultur o.s.v. o.s.v. Men det lot ikke til det, for de stimet ut på trappen og hadde det jævli moro, mens kvinnene innenfor gjemte sig.

Vi gjorde et valutamessig kunststykke der og narret hele gjengen. I påvente av den bunke dollars som vi trodde ventet oss i Teheran, måtte vi gi utseende av å føre dem inn i landet, da vi ellers ikke kunde få dem ut. Den lille sum av ca. 370 dollars som vi ennu hadde, gikk derfor diskrèt fra mann til mann, mig bl.a., og blev innført i våre pass, og således ga vi altså utseende av å innføre ca. 2-3000 dollars. Rett for nesen på dem; så de var ikke så skarpe her heller skjønte vi. Vi hadde gjort en mektig smart manøvre. Trodde vi – .

Mellem grensen og Teheran går ingen jernbane, det eneste reisemiddel for oss var buss. Der møtte et par gamle kasser omtrent uten fjæring, med loddrette seter og alle de ting som skulde være faste i en herlig fri og ledig forfatning. Vi blev stuvet inn vel 20 mann i en av dem, og resten 6-8 i en annen sammen med innfødte av alle skittenhetsgrader. Så humpet vi avgårde til å begynne med gjennem karrig og stenet land fylt av små hauger, og temmelig varmt eftersom det led ut på dagen. Men det hjalp litt da terrenget begynte å stige, og om kvelden var det en riktig deilig temperatur som det var lenge siden vi hadde kjent.

Landet nedover her var svært glissent bebodd, og det var vanskelig å få noe ut av det også. Det meste liv var små sau- og gjeiteflokker rundt små bondegårder bygget av sand eller leire og med strå som bindemiddel. ”Gårder” kan det forresten ikke kalles, det var bare usle hytter og skjul. Folket dernede virket som av en annen type enn irakerne, hvad de jo også var. Kraftigere både fysisk og i uttrykket, var iallfall vårt inntrykk da.

Frempå dagen stoppet vi ved et hus ved veien hvor man kunde få thè og enkle måltider. Oss gjorde ikke eieren stor bisness på for vi hadde jo ingen penger for det første, og for det annet hadde vi ikke fått vekslet de pengene vi ikke hadde i iransk mynt. Verten ble voldsomt fortørnet på mig da jeg for et glass surmelk og en ”finger” med smør bød ham en liten iraksk mynt, næsten uten verdi. Han fnøs og slengte den i sølen og beklaget sig i høie toner til de omkringsittende soldater og gendarmer.

Bortsett fra den rasten var det ikke mat å få før langt ut på kvelden. Jeg klarte mig bra, for jeg hadde endel appelsiner i sekken som jeg hadde samlet op efter middagene i Baghdad. Men mange led av tørsten, da vannet rundt omkring ikke kunde drikkes, og da støvet fosset inn av alle sprekker i gulv og vegger og dekket oss aldeles til, så vi tilslutt blev helt likegyldig med hvordan vi så ut på klærne.

Vi som hadde tenkt vi skulde nå Teheran samme aften, skulde nok gjøre erfaringer om at reise i orienten ikke går så planmessig som reiser i våre strøk av jorden. Det begynte med at chaufføren stoppet i den første landsby vi kom til og vilde ha mat og hvil. Det protesterte vi på, og derefter blev det fortalt at vi alle skulde vaksineres. Det hjalp ikke hvad vi nektet og forklarte, og enden på det hele blev at Ebbesen og noen til av oss kjørte tilbake til hospitalet som lå som en borg utenfor byen midt inne i en overdådig have (i forh. til omgivelsene) og omgitt av vanngraver og park med store trær i. Direktøren var ikke tilstede, han vilde komme om 2 timer! Men vi fikk da omsider tak i en av lægene som godtok våre vaksinasjonscertifikater fra Stockholm og ga samtlige tillatelse til å kjøre videre; det var forresten det mest civiliserte eksemplar perser vi var ute for.

Ferdig med det, og klar til start igjen, var Thue forsvunnet så det blev en tid å vente, og da vi så omsider kjørte, blev vi stoppet efter 100 m. ved politistasjonen ved utgangen av byen til kontroll av passene.

Denne kontrollen blev oss en plage og tok megen tid, da det samme skulde gjenta sig i hver eneste liten by vi passerte gjennem, og hvert eneste pass skulde kontrolleres og innføres i deres protokoller. Det blev jo meget en formsak da, da våre menn blev forvridd til det ugjenkjennelige og de ofte brukte fornavn like godt. Vi fikk et uforglemmelig inntrykk av at de passer godt på utlendingene i dette landet.

Politiet hadde noe av den styggeste uniform jeg har sett. Blågrå med ”ballongbukser” i leggins eller puttees. Jakke med høi krave og kryssbandolær, men ingen våpen slik at i den daglige ”ordenstjeneste” fant de sig bare en kjepp og smurte løs på folk med, mens de løp efter dem med eder og forbannelser. De jaget forresten bare fattige og fillete. Det blev jo gjerne sammenstimling der vi kom, og det samme gjentok sig hver gang. Oppå toppen en rund hjelm av en fantastisk stygg fasong, snau og liten og prydet med den iranske løve i messing.

Foruten politiet var der også et slags land-gendarmeri, bevebnet med rifler av gammelt og slitt fabrikat. De hadde blå uniformer med sentimeterbrede gule striper og blå lue ikke ulik den tyrkiske. På bena puttees som dekket eller ikke dekket overgangen til de utslitte støvlene som er de dårligste jeg har sett på uniformerte mennesker; i de lave varme strøkene bare sandaler.

Hvad deres opgave var kom jeg ikke riktig efter.

På dette viset skuffet vi oss da fremover og blev mer og mer følelsesløs av å sitte. Til slutt sov man i opreist stilling. Personlig satt jeg helt fremme inneklemt ved siden av chaufføren og kunde ikke strekke bena ut på noen kant. For å få avveksling måtte jeg legge dem loddrett opover frontglasset, hvad bakparten ikke lenge tålte.

Vår første bivuakk blev i Kermanchah, en liten by på 30-40 tusen mennesker, og med et hotell med det klingende navn Bristol. Dit kom vi kl. 22, og var næsten sosete av tretthet. Det tok endel tid å lage mat og skaffe sengeplass til ca. 30 mann, men det gikk da, og vi stupte iseng kl. 1 om natten, utkjørt.