Kjell Løchens dagbok

18. mars:

Avreise vi 7 gutta + noen sjøfolk som var kommet til. De siste netter på Herberget hadde ikke vært så behagelige [formedelst] veggedyr, klager til ”obersten” derute var blitt ille optatt. Stina fulgte på stasj. kl. 6 om morg., hvad jeg syntes var pokker så imponerende. Så satt vi på tog igjen, delvis små skranglete [tertiærbane], og kom omsider på eftermiddagen til

”Øreryd Utrymningsläger”
Hestra st., Småland

Denne leiren bestod av trebrakker som var bygget m. tanke på evakuering av civile, eller til leil.vis militært bruk. Nu hadde den norske leg. fått låne den til å samle op nordmenn før de kunde sendes videre. Da vi kom dit, var det allerede en 150-200 mann der, som steg til ca. 400 i løpet av de 7-8 dagene vi lå der. Hovedmengden var pure ungdommer fra Østfold, og ikke Guds beste barn, ikke de næstbeste heller. De var kommet over grensen i spaserantrekk uten de nødtørftigste ting til å klare sig i felt med, bærende på grammonfonen og annet rask. Svært få av dem var drevet av ideelle grunner som Norges frigjørelseskamp, og vi hadde det nedslående inntrykk at de nærmest var kommet for å få arbeide, klær, cigaretter, avveksling fra den grå hverdag hjemme. Blant dem var også en 6-8 unge piker som hjalp til i kjøkkendepartementet. Da vi kom, var det ikke rart med orden og disiplin i leiren. Chefen var ingeniør Kollenborg som ikke selv er militær, men nok en kraftig personlighet, og han hadde som militære hjelpere bare 2-3 sersjanter av de siste årganger. For øvrig hadde leiren bare vært i sving 2-3 dg. Dagene dernede skilte sig ikke meget ut fra hinannen, og jeg skriver derfor samlet om opholdet. Det første som meldte sig var kravet om å organisere leiren i militær retning og få folkene inn under ledelse. Noen egentlig ordre om dette fikk vi ikke, så vi 3: Labbe, Mathis og jeg tok initiativet selv til å få skikk på vår egen brakke. Der var det i løpet av 1. dag allerede blitt fuldt, 48 mann + vi 3. Vi ordnet da brakka og kommandoforholdet slik: jeg selv brakkechef (3 bef., 48 mann), Labbe ½-brakkechef, Mathis ½-br.ch. Brakka blev delt i 4 lag, så hver av de to fikk 2 lag hver, og hver manns plass blev da bestemt innen hans egen avdeling. Som lagførere tok vi sjøkadettene Hauge og Gjessing, en fyrbøter i Marinen og en inf.korporal. Mannskapene var fra første øieblikk med på sakene. Jeg forklarte dem at hvor der var så mange mennesker samlet under trang forlegning og med mangelfulle hygieniske forhold, måtte der bestemte forholdsregler til for at livet skulde bli utholdelig, og at vi derfor ordnet tjenesten og dagen slik og slik. Alle forstod det, og kommandoforholdet blev glatt antatt uten minste bemerkning. Menneskemateriellet tatt i betraktning hadde jeg ikke tenkt at det skulde gå så godt. Dette gode tak hadde vi på dem hele tiden, og det var aldri minste antydning til kontroverser i vår brakke. Det næste var å få litt mil. sveis over dem. Vi lærte dem å stille, å være precise, og i eksersertimene gikk vi gjennem de mest elementære ting, kort sagt det som vi i en rekruttskole gjerne bruker den første uken på. Og vi nød positive frukter av vårt arbeide.

Brakke 7 merket sig snart ut som den mest velordnete og disiplinerte i leiren, og vi hadde fått vekket guttenes æresfølelse på det punkt. De gikk inn for det. Dette kunde ikke tåles av den ramp som alltid finnes hvor der er mange uten ledelse, og fra et par av de andre brakkene var det tilrop og herming når vi drev med våre øvelser. Riktig leven blev det efter at jeg en gang var der nede og brukte kjeft på dem, og efter at leirchefen på samlet opstilling hadde stemplet deres optreden som forkastelig. Etpar enkeltpersoner følte sig støtt og mente at brakka deres hadde fått skylden for det som noen få hadde gjort, og vilde ta igjen for det. Særlig var ”skredder’n” fornærmet. Han tillot sig å opsøke mig og utøse sin vrede og det på en måte så man måtte tro mannen var gal, noe feilet det ham iallfall, det blev man klar over efter hvert. Mannen blev temmelig fort heldt ut, og den disiplinærrapport som fulgte stemplet ham som ikke ønsket element å ha gående løs i leiren, idet han undergravet forholdet mellem befal og menig. Han hadde ikke noe suksess i vår brakke, da de helt tok avstand fra ham. Jeg nevner dette for å vise hvad slags folk man kunde komme ut for i denne forsamling. Han påstod til og med at jeg hadde truet med å skyte ham (jeg hadde forklart at ordrenektelse i krig kunde straffes med skyting), og mente at det vilde ikke være lurt av mig å gå alene om kvelden! Efter at disse typene hadde fått på pukkelen blev det bedre i de andre brakkene også.

Slik gikk dagene, samtidig med at vi maste det vi kunde for å komme vekk, for vi skulde til St.holm for fan! Det var tegn til lysning da vi fikk besøk av leg.sekr. Gudim som utmerket vel forstod vår stilling og vårt rettferdige krav på å komme videre, og han lovet å innvirke med alle midler for å få oss inn. Det gjorde han sikkert også, men Bøigen inne i hovedstaden var for sterk. Vi kunde ikke forstå meningen med å la kostbar tid gå til spille, vi trodde det gjaldt fremfor alt å få luftfolk av gårde, og blev mer og mer ergerlig over dette sommel.

Der nede fra leiren skrev jeg et brev til kusine Liv Wahrendorff, hvilket senere viste sig ikke å være kommet frem overholdet. Dessuten skrev jeg til Stina og til gamle venn Marius Böckman i Ludvika. Ellers gikk vi av og til en spasertur når været tillot det, eller spilte kort, leste, sov (når været tillot det; det regnet gj. taket i brakka). Det var liddeli sølete i leiren, marsværet var blandet, sol og sne og regn om hinannen; mange av gutta hadde ikke skikkelige klær, særlig skotøi, og man måtte anskaffe gummistøvler og overalls til dem. Ellers var humøret godt, vel vesentlig fordi vi klarte å holde dem beskjeftiget så de ikke henfalt til dovenskap og rampestreker.