Kjell Løchens dagbok

17. juni:

17. juni til og med 23.

Enn ytterligere fikk jeg telegram fra hende. Jeg stod på konsulatets kontor da et telgr.bud kom inn. Clerken spørr om ikke dette er til mig og viser mig konvolutten; så var det jaggu fra hende. Og hvilket telegram! Jeg var næsten tussete en stund.

Det hadde brukt 3 dager underveis. Der stod bl.a. at hun hadde fått mine brev, men det angav jo ikke ved hvilket tidspunkt, så noe var uklart enda.

Der ankom 76 nordmenn til leiren denne dag, og jeg møtte igjen dr. Lian, Otto Rollnes bl.a. av befalet, og flere av de menige fra St.holm; foruten hele den gruppen vi hadde skiltes fra i Ankara. Nu da vi var blitt så mange reiste der sig av sig selv kravet om en ordning hvad norske-gruppen angikk. Labbe og jeg kalte derfor sammen til et møte av alt befal hvor endel foreløbige ting blev ordnet, samt lagt planer for en militær ordning av styrken. Daværende eldste officerer var løitnantene (K.) Bangstad og Berg foran mig og så nedover. Eftersom vi skulde reise, blev eldste befal fenr. Normann med fenr. Hafnor som admis. og næstko. Styrken blev delt i tropper og lag med sersjanter som befal, foruten at egen politistyrke blev etablert osv. osv. Gutta kom således under ledelse allerede fra første stund, og det viste sig nødvendig, for allerede første kvelden blev en mann arrestert av eng.mennene for fyll og satt i arrest.

Jeg slang en tur med Schultz innom Taj Mahal (utt. Tasch) Bombays flotteste hotell (hvor Ebbesen og gutta hadde bodd), og støtte naturligvis på mr. Punnett og frue. Vi måtte le litt, og jeg sa: ”Did I say last time, last time?”, hvortil hun sa: ”Maybe this is, but never say never”. Og hvem vet, verden er ikke så stor har det vist sig.

Kvelden blev tilbragt på Green Cabaret og Bar, hvor en farvet dame av ubestemmelig nasjonalitet danset mave- og rumpedans, ganske lekker, og hvor en selv kunde svinge sig, dog ikke vi da vi ikke hadde foreskrevet antrekk. Men det var hyggelig å høre ordentlig musikk og se mennesker igjen.

Bombay var fuktig – het, og vi var alltid klamme av svette, men jeg hadde forestilt mig det verre. Dette var akkurat i regntiden, d.v.s. det skulde ha regnet, men det uteblev, og kjentfolk sa det var helt eksepsjonelt,

Selve leiren lå inne i et distrikt med mange militære kontorer og etablissementer; den var ganske ny, igangsatt bygget da krigen brøt ut, og virker som en opsamlings- eller transittleir for tropper som venter på ordre til forflytning. Hele grunnen den lå på var fylt ut, der hadde bare vært sjø og langgrunne før. For å komme inn og ut av leirområdet som var sperret av militærvakt, fikk vi et spesielt pass som sees her.

Bilde 1: Spesielt pass for å komme inn på leirområdet.
               
Ute i byen kunde vi ikke gå hvorsomhelst. Av kartet over Bombay sees at de mørke områder er ”Out of Bounds”, d.v.s. forbudt område for hvite. Like før vi kom til B. hadde det vært noen uroligheter, og mens vi var der blev en eng. officer og et par soldater drept i de strøkene.

Bilde 2: Kart over Bombay.

Men de kartlagte strøkene i européisk preget både i bygninger og i trafikk, skjønt trafikken hadde mange østerlandske innslag. Side om side med 2-etasjes engelske busser ruslet høihjulte kjerrer trukket av en eller to okser; svære indiske okser med den karakteristiske pukkelen oppå skuldrene. Mot denne legger de åket, og hårene var ganske avgnaget her; det så ikke vondt ut for der hadde dannet sig et hardt trekk av hård hud p.g.a. slitasjen. Disse oksene ruslet meget bedagelig avgårde, men jeg så aldri at de blev slått da de visstnok er hellige, men blev bare drevet frem med tilrop. Busser og trikker og biler måtte ofte stoppe og vente til de hadde ruslet av veien, da de ofte gikk løse omkring i gatene og enda lå på fortauene eller i rendestenen og tygget drøv.

Inderne selv er små av vekst og smale, og følgelig heller ikke særlig sterke fysisk; om bord på ”Rohna” f.eks. hadde de 100 innfødte sjøfolk til å gjøre det samme arbeide som 30 hvite, sa telegrafisten. Det var sjelden å se en indier av samme størrelse som en européer, ialfall som en nordeuropéer.

Bilde 3: Hotel, Indias first empress, Victoria, in Bombay.

Bilde 4: Romantiske India er på sine steder kjedelig moderne. I et slikt hus bodde Sirereen f.eks. og hennes omgang, foruten i store enevillaer.

Bilde 5: Av forh.vis høi kaste iflg. merket i pannen. Nu brukes ikke kastemerket så meget lenger, og nærmest bare som en skjønnhetsplett. Det legges utenpå v.hj.a. sminke eller annen farve, eller ved påklistrede papirlapper etc. Hennes ”saree” er enkel og prunkløs sammenlignet med mange andre. De er av de forskjelligste fasonger og farver og kan være helt nydelige.

Vi fikk også gleden av å komme i et indisk hjem. Et par av våre engelske Air Force-kolleger spurte om vi vilde være med på en fellesinvitasjon, og vi tok med glede imot. Vi blev først mottatt i en indisk læges hjem, dr. Vakeel av parsee-kasten (utt. parsi). Vi kom til en forfriskning efter lunch, og blev mottatt av ham og hans frue, samt en svigersønn og 3-4 unge damer, alle indere. Mennene var europeisk kledt, men kvinnene var alle i sin innfødte saree (utt. sari), ): en løs kjole drapert lett og ledig rundt kroppen. De var overordentlig vakre, silke og greier med broderier og brokader og hvad det nu heter altsammen. De bodde oppe på Malabar Hill som er high class strøk i Bombay; derefter blev vi kjørt til Willingdon Club, som er en slags sportsklubb, vesentlig oprettet for å formidle selskapelig omgang mellem hvite og indere; den var bare ca. 1 år gammel, og det var ganske nytt at hvit high class officielt kunde omgås indere.

Der var det dans til et utmerket orkester, og der var mange nydelige unge piker sammen med både engelske officerer og indere. Et overordentlig stilfullt og kultivert miljø.

De vi var sammen med het: Dr. Vakeel og frue, niecen Nini Jehangir Vakeel, svigersønnen sakfører Vimadalal med hustru Sirereen (utt. Shirin), mrs. Registra, miss Khandalawalle, miss Dadabhay, miss Vfavacha. Harde navn å huske, så jeg skrev dem op efter diktat.

At verden er liten, nok en gang, viste sig ved at Sirereen var venninne av en av Schultzes ungdomssvermerier Randi Lodding, og av Inger eller Ingeborg Gresvik, sportsforretningen, som de hadde truffet på en eller annen skole i Paris. En annen av damene hadde reist hele norskekysten op til Nordkapp og husket mange navner og steder. Pussig treff.

Denne parsee-kasten var forresten ikke indere fra tidenes morgen, men som navnet antyder innvandret fra Persia. De skal også være av jødisk blod hvad nok kan stemme ved å betrakte dem; de har klart å holde sin kaste fri av ytre innblanding og er en av de høieste og mest ansette kaster i India; de bærer således ikke kaste-merke i pannen slik som de lavere kaster gjør. Vi kom utmerket vel overens med dem, særlig var Sirereen en yndig skapning og heller ikke helt uimottagelig for litt flirt, og de ba oss besøke dem igjen, hvilket Labbe og Lian gjorde.

Dette med kastevesenet er et overordentlig innviklet spørsmål, og man må fare svært varlig frem for ikke å støte dem på noe punkt. Således var der 3 mann til å stelle vårt rum og tøi i leiren. Den ene ”the bearer” var den egentlige tjener; han stelte og ordnet rummet, bragte thé om morgenen og om eftm. og løp div. ærender osv. Men han i sin kaste var for fin og høitstående til å feie eller vaske gulvet, det måtte ”the sweaper” gjøre, og han hadde også med å hente vann i vaskerummet vårt, tømme dobøtten osv. osv. Endelig en tredje kaste var tøivaskerne som der var en hel hær av der i leiren. De stod ved noen cementkummer som på siden hadde en litt hellende skråflate, og mot denne skråbenken klasket de tøiet efter å ha svingt det i en stor bue i luften så vannet skvatt langt omkring; for hvert klask utstøtte de en lyd som var individuell: stønn, hvisling, plystring, utrop o.s.v., det var et underlig syn denne regnskur med viftende klæsplagg inni og alskens rare lyder. Efterpå blev tøiet lagt i solen til tørk, og vi fikk det nydelig hvittet og rent igjen, men det må nok slite litt på tøiet. Litt forbausende var den måte de fjernet flekker på, som ikke gikk av med almindelig vask, slik som tilfellet var med Allans badebukse og min underbukse. Han hadde fått sin badebukse tilbake uten at flekkene var fjernet, og sendte den bort igjen med den beskjed at flekkene skulde bort. Vel, da han fikk den igjen, var flekkene riktignok borte, men tøiet også for de hadde simpelthen klippet tøiet vekk. Det samme hendte min underbukse med rustflekker på. Det var naturligvis gjort bare på fanskap, noe annet er ikke mulig; det ulmer under overflaten, og de benytter de anledninger de kan.

Noen fakir har jeg ikke sett, men derimot en slangebesværger. Han var tryllekunstner samtidig og viste en forbløffende ferdighet, bedre enn noe jeg kan huske; men det mest interessante var kobraslangene hans som reiste sig op av kurven og vugget hit og dit med hodet når han spilte på den kulerunde fløiten sin. De hugget hvesende efter trestykker o.a. som man stakk frem til dem, men gifttennene var nok fjernet. Så fulgte til slutt en kamp mellem en mungo, som er et lite lavbent dyr, minner mest om en grevling, og en kvelerslange ca. 1 ½ m. lang. Slangen hadde ikke stor chanse da den blev holdt igjen i halen, og mungoen hugg alltid bare efter hodet som den til slutt knaste mellem tennene; men ennu levde slangen og forsøkte å sno sig rundt mungoen. Blodet fløt fra slangen, og det var nærmest ekkelt å se på. Han hadde også noen små vannslanger, uskadelige dyr, ca. ½ m. lange; jeg holdt dem i hånden, men det var allikevel en litt ubehagelig kriblende fornemmelse å kjenne den kalde fisken vri sig i hånden.

En ting jeg la merke til var den blodrøde munnhulen og det blodlignende spyttet som mange av de innfødte hadde. Det kom av at de tygget på et blad så stort som en hånd omtrent og hjerteformet; på dette smurte de et overtrekk som sjokoladesaus i farven, og strødde mange forskjellige slags krydderier, og rullet det så sammen. Det var svært utbredt blandt de lavere lag, og overalt på gatene kunde en se folk som hadde sin levevei av å selge dette. Og overalt kunde en se det griste spyttet.

Formedelst pengemangel fikk jeg ikke med mig noen pene souvenirs fra Bombay. Pengene gikk mest til å ekvipere sig, samt proviantering til den forestående reisen. Å telegrafere var også jævli dyrt, kjære S., men på det spanderer jeg gjerne min siste slant.

Se bilde 6: Kvittering for telegram til Silfver. Pris 21-0 rupees, ): = ca. kr. 16,80 (norske). Til Ankara.

Foruten telgr. til hende sendte jeg også et langt brev Air mail. De siste brevene, fra Teheran og Bombay kunde jeg skrive på norsk, gudskjelov. Sendte med noen fotos også, de fra Baghdad hvor jeg holder talen. Det hadde lyktes mig å få kopiert noen av guttas fotos, og de står nu spredt rundt omkring i disse 2 bøkene, inntil Bombay.

Dessuten skrev jeg til Canada og ba dem eftersende evtl. brev til London. Sendte kort til: Lindberghs, Kirsten, Dittan og Bryhns i Teh.

Bilde 6: Før jeg reiste, leverte jeg min diplomatpost til konsulatet for videreforsendelse til Montreal, og fikk konsulens kvittering for dette. Den står i Bok I, kurércertifikatet. Den skrivelsen vi hadde fått med fra St.holm til konsulatet i Bombay, og som står her, var det ikke spørsmål efter engang.

Videre er det et par småsouvenirs til.

Bilde 7: Herfra kom solbrillene mine.

Bilde 8: Kino i Bombay 23/6-41. Deanna Durbin her også i ”Nice Girl?”, propagandafilm for hjelp til England. – Nydelig lokale, aircooled. Pris: 1 rupee og 2 anna = ca. kr, 0,90 (norske)

Gutta våre tedde sig bra i leiren iallfall så lenge vi var der; de var kommet igang efter et visst dagsprogram, som begynte med morgengym, men som ellers ikke var så fært anstrengende, idrettslig ledelse ved fenr. Rollness. Hovedsaken var at de var under ledelse.

Se bilde 10-12.

Sportslig slo de 2 ganger et lag av engelske soldater i fotball, og stod foran en kamp mot mannskapet på et krigsskib, da vi reiste. Dette uten at de overhodet hadde trenet eller var samspilt.

Et par dager før vi reiste kom meldingen om at Finnland, Tyskland og Romania erklærte Russland krig. Ryktene hadde allerede beskjeftiget sig med det i flere dager, og det var ventet. Vi hadde følelsen av at det brygget op til en avgjørelse i selve storkrigen, og var lettet over endelig å få gå ombord i skibet vårt og komme av gårde.

Og det skjedde den: