Kjell Løchens dagbok

17. mai:

Fra nu av korter jeg inn på den detaljerte fremstilling, ellers vil jeg aldri bli ferdig.

Fremdeles Baghdad:

17. mai, lørdag.  Men måtte drolen hente mig om jeg ikke ga 17. mai en inngående beskrivelse, lell, for det er den rareste søttendes jeg har oplevet.

Bilde 1: Tegning av norsk flagg
Bilde 2: Tegning av norsk flagg
Bilde 3: ”Sønner av Norge”. Fra v.: Hafnor, Ebbesen, Askvig, Bach, ego, Torp.
Bilde 4: ”Organisasjonene marsjerer op på torvet; før talen”
Bilde 5: (Løchen taler)
Bilde 6: Tale for dagen ved borgermester Nepen.
Bilde 7: Et foto av folkehavet sett fra fly.
Bilde 8: De aller fleste av kolonien; fotografen (!) og et par til er utenfor billedet.
Bilde 9: Start for potetløp. Bach, Hafnor, ego.
Bilde 10: Et av heatene i det nasjonale potetløp. Det internasjonale publikum sees i bakgrunnen. Rinde leder stort foran Kristiansen.

Vi hadde tenkt litt på programmet på forhånd. Jeg hadde tatt tanken op som den første da får en si, og alliert mig med Bach som er festenes mann, om noen er det. For det tilfelle at vi var underveis hadde vi rått skissert op herværende program. Til forklaring bør innskytes at Nepen er mig selv, bare en liten variasjon av navnet, og at prof. E.B. Besen gikk som ”professor” dernede og av og til som ”bankchef” for å undgå å bruke militær tittel. Festlighetene var da tenkt å bli avholdt under rast på turen. Bilagets eneste berettigelse her er i grunnen bare at det er autentisk.

Så hadde vi et annet program for fest på Maude, og det forløp slik: Dagen oprant (for å holde oss i stilen) med et lett slør av skyer, og det holdt sig utover og gjorde det mulig for oss å bevege oss utendørs. Ca. kl. 12 kalte vi folket sammen, delte ut til hver mann et flagg slik som dette, festet på en liten trepinne, og stilte til ”flaggtog” i korridoren i 1. etg. I spissen gikk Torper’n med et noe større flagg, derefter kom kapt. Ebbesen som senior og festkomitéen med mig selv, Hafnor og Bach, og derefter den genuine hoeb.

(For å innskyte en bemerkning må man huske på under hvilke forhold vi feiret dagen. Der stod vi som rømlinger fra vårt eget land som var under tysk okkupasjon, i Baghdad midt i et fiendtligsinnet land med chanse til å bli puttet inn eller enda verre, og iallfall med meget innskrenket bevegelsesfrihet, og skulde under disse forhold feire ”frihetsdagen”. Situasjonen var litt grotesk.)

Vel, vi startet op trappen til 2. etg. under avsyngelsen av ”Sønner av Norge”, som hver mann hadde fått utlevert et gjennemslag av. Ut på altanen og ned havetrappen, en runde i haven og samling på torvet, hvor talen for dagen blev holdt ved borgermester Nepen. Talen har jeg gjemt på alene fordi den er et pussig souvenir. Derefter sang man ”Ja vi elsker”, og flaggtoget blev opløst av festkomitéens secretaire Bach.

Tale for 17. mai 1941

”Frihetsd.”
Hvilket bud har det ordet til oss?
Samhold, offervilje, kamp
”Kjemp for alt hvad du har kjært,
dø om så det gjelder.
Da blir livet ei så svært,
Døden ikke heller.”
Et godt tegn at vi er fri av Iraq
Av fiendens egne ord:
Nasj. eksistens rett,
kjemp for det.

Landsmenn!

Vi har nådd en 17. mai igjen, og jeg tror for oss her: under mer særegne forhold enn noen av oss kunde ha drømt om. La oss la tankene for et øieblikk gå tilbake til forholdene hjemme. Idag får de ikke heise sine flagg, selv ikke halvveis op (og mange er det nok som vilde gjøre det), de får ikke gå i tog, en skikk som nordmenn siden Wergelands dager har holdt vedlike; de får ikke synge sine fedrelandssanger eller kongesanger eller overholdet vise på noen måte at dagen er noe specielt for dem. Det må derfor være med en viss bitter smak i munnen når de nevner ordet ”frihetsdagen”. Men vær sikker på at de i sine hjerter lar dagen være det den skal.

For oss her er det mange likhetspunkter. Vår bevegelsesfrihet er jo en smule innskrenket da, vi kan heller ikke uten videre reise ut av landet; innen bys er vi også sterkt under opsikt, og vi kan heller ikke si hvad vi vil til hvem vi vil.

Men: vi har det bedre allikevel: Vi kan følge vår årelange tradisjon: barnetoget, vi kan synge våre sanger fritt, og vi kan heise vårt flagg! Frihet og frihet, det er relativt. Vi som sammenlignet med dem hjemme har vår frihet, vi plikter noe, vi har en oppgave. Vi plikter å sette i verk det bud som ordet ”Frihetsdagen” har til oss idag. For oss skal tankene ikke gå bakover for bare å minnes hyggelige 17. mai-dager da hver mann gjorde hvad der falt ham inn. De skal gå fremover, fremover til den 17.mai-dag da vi atter kan feire den, i et fritt Norge. ”Frihetsdagen”; ordet har til oss en appell om å gjøre det vi evner for å nå dette mål: et fritt Norge. Og det når vi ikke for tiden ved å la tingene seile sin egen sjø og sitte og vente. Der må større ting til: Kamp, offervilje, samhold. Vi må kjempe for det.

Det er et gammelt ord som sier: ”Kjemp for alt hvad du har kjært, dø, om så det gjelder. Da blir livet ei så svært, døden ikke heller.”

Og husk videre hvad vår egen arvefiende har sagt: Det folk som ikke vil kjempe for sin frihet, har ikke rett til en nasj. eksistens!

Dette skal være vår tolking av ”frihetsdagens” bud, og vi skal bekrefte at vi mener det når vi i siste vers av fedr.sangen synger: Også vi når det bl. kr., for dets fred ”slår leir”.

­­­­­­
Derefter fulgte ”nasjonalt idrettsstevne”, som forøvrig også fikk internasjonal deltagelse, med norsk seir, naturligvis, bestående av potet-i-skje-løp, høidesprang etc. etc. og tilslutt ”nasjonal dusj”.

Til lunch som var dagens fest- og hovedmåltid var der dekket på langbord og staset op med silkeflagg og blomster og saker, øl og vin, og her blev det da holdt taler av Ebbesen for Kongen og Fedrelandet mens Sættem resiterte kongesangen (vi fant det klokest ikke å synge den, da melodien som bekjent også er den engelske). Videre for de falne kamerater av Labbe og for de hjemmeværende av Hafnor. Bach ga et humoristisk resymé av personer og bedrifter. Og da husker jeg saft suse ikke om der var flere. Det var jævli moro og utmerket stemning. Om kvelden var det gratispjolter (banken) for massen ute i haven.

Beskjedent sagt var det nok en 17. mai som skilte sig ut fra de vanlige.

Livet ute i den store verden så vi jo litt til den dagen også. Noen meddelelse til den iranske legasjon var fremdeles ikke kommet, så jeg iallfall imøteså et par dager til.

En gang på dagen seilte 9 fly i formasjon høit over byen, for høit til at vi kunde fastslå deres nasjonalitet, og der gikk rykter om engelsk-tysk luftkamp over Iraks område. Om kvelden da vi satt i haven, blev natthimlen oplyst av svære glimt i øst, antagelig bombing eller artilleri-ild. Så der var nok ingen frihetsdag.