Kjell Løchens dagbok

16. juni:

Bombay

16. juni, mandag.

Bilde 1-3: Fra Bombay.

Så endelig tøffet vi inn til Bombay om morgenen, vår reises foreløbige mål, stedet hvor vi skulde forsynes med nye penger, og en lekker liner over Stillehavet. Å, nei, det blev litt annerledes, men all right for det.

Ute fra sjøen så Bombay ganske flott ut med en imponerende ”seafront” av høie moderne bygninger ofte med parker imellem.

Den så ikke verst ut inne på land heller med moderne kaianlegg; gater i havnen omtrent som i enhver europeisk storby. Vi blev møtt av en engelsk sersjant med lastebil istedenfor av vår egen konsul, og han hadde til opgave å ta oss med til en engelsk militærleir i utkanten av byen. Vi syntes det hørtes litt rart ut og ikke videre populært, men der var jo ikke annet å gjøre.

Vår første oplevelse på land i B. var en bilkollisjon. Vår chauffør skulde presse sig frem foran en lastebil som gikk i samme retning som oss, for å styre unda en motkommende trikk. Det klarte han ikke tidsnok, og for å undgå kollisjon med trikken og en lyktestolpe svinget han for tidlig inn, slik at den andre bilen tørnet rett i siden på oss. Vi stoppet, og dermed trillet den andre for annen gang inn på oss, denne gang rett bakfra så vi gjorde et kraftig jump frem; da hadde den andre først sneiet en kjerre med okse foran så den blev lettet i været og hang og sprellet før den dumpet ned på gaten igjen; her kom den løs og ruslet stille og forsagt frem foran vår bil og snuste på den som for riktig å bli kjent med fredsbryteren. Men den tok sig ikke noe større nær av hendelsen, ialfall ikke så meget som kjerreeieren hvis kålhoder og andre grønnsaker lå strødd utover på gaten. Han måtte frem og hente oksen sin og lede den med milde håndspåleggelser tilbake til jobben. For okser er hellige i India, og man kan ikke slå dem. Ikke kjøre på dem heller.

Noen skade var ikke gjort for noen, og vi kunde snart fortsette.

Og for å være svinaktig morsom, kan man kanskje si at vår Bombayiske entré var noe bombastisk (åh - .).

Forut for dette hadde imidlertid gått en tollvisitasjon. All trafikk til og fra havneområdet passerer en port (”gate”) hvor der samtidig tas toll- og valutakontroll. Vår sergeant loset oss dit og stod oss bi. Tollkontrolløren (en indier) var tjenestlig bøs overfor oss til å begynne med, og jeg er kommet til at det var fordi vi antagelig ikke så noe særlig imponerende ut, kom i lastebil f.eks., og han spurte oss ”What class did you travel, deck?”; jeg svarte ”1st class”, hvilket straks bevirket at han slo an en tone med litt mindre bokstaver, og antagelig har også sergeanten hvisket ham i øret at jeg var officer og på vei til Reinforcement Camp, for efterpå var det bare ”sir”, og enden på visa blev at de krysset bagasjen av med kritt uten å åpne lokket engang.

Så det er altså det demokratiske engelske system. Jaja, verre for andre enn for oss.

Bilde 4: Kjell Løchens tolldeklarasjon.

Utenfor i en drosje støtte jeg også på mrs. Punnett som ventet på at mannen skulde gjennemgå prosessen. Jeg hadde allerede sagt farvel ombord, men sa det nu igjen ”for the last time”, trodde vi. Søt pike, 19 år, nygift med en på 34 som skal i krigen, uffamei.

Og så trillet vi av til vår kollisjon.

Bilde 5: Bombay-isk trafikk-konstabel. Blå ”strupe-knickers” og gul lue. Under marsj bar de paraplyen sammenslått og trukket an som et gevær.

I leiren blev vi skilt; Frøystad og jeg flyttet inn i Officers’ quarter and Mess, og gutta i mannskapsbrakke. Han måtte forresten flytte ut da der senere kom en trop med norske off. og sersjanter. De lå i mannskapsbrakka, men spiste i Sergeants’ Mess. (serg. altså.)

Gutta fra S/S ”Lancashire” (som hadde passert oss oppe i Shatt al Arab) kom om eftm., så nu var Baghdadgruppen samlet igjen, med undtagelse av de som først forlot Teheran, de hadde allerede fått båtleilighet, og Ebbesen, Bach, Rinde som også var reist før vi kom (for øvrig med en gamal drittholk, tilpass til dem). Dette med de 3 sistnevntes departure var overmåte upopulært blandt gutta. Særlig at Ebbesen hadde reist fikk mange skyllebøtter til å hagle ned over uskyldige nevø Schultz’s hode. Vi trodde først at Ebbesen var stukket med alt som penger het, uten å levne noe til alle dem som hadde tilgode av banken vår, og han blev åpent utskjeldt som svindler og bedrager. Heldigvis (for ham) kunde konsul Ahlsand bevidne at så ikke var tilfelle, men at de reisechecks Ebbesen hadde, av en eller annen grunn ikke kunde honoreres. Men jeg tar alt forbehold angående hvad som er korrekt ved denne fremstilling. Hovedsaken var imidlertid at der ikke var noe penger å få, utover det vi hadde lagt ut til banken. Jeg fikk mitt krav dekket, men alle var ikke så heldige. Godtgjørelse for de forlengede ophold i Istanbul, Baghdad, Teheran o.s.v. o.s.v. var det ingen som fikk, heller ikke lønn og reisepenger for fremtidig reise. – Forsåvidt var det en skuffelse å komme dit, og beklagelsene var mange og store.

Men til å dekke de aller nødvendigste behov fikk vi utbetalt noen rupees om uken til lommepenger, foruten at vi fikk ekvipere oss med tropeklær til et beløp av 30 rupees. Konsulen kunde ikke spandere mer, da hans kasse var løpt tom uten mulighet for efterfylling, så han brukte foreløpig av sine egne penger.

Endelig fikk jeg livstegn fra S. som jeg så lenge hadde ventet på, og det skuffet mig ikke. Det var skrevet 9/5 altså mens vi var i Baghdad, og hadde kommet frem til Bombay bare kort tid før oss. Lang tid på veien.