Endelig, endelig kom telegram om at iransk transittvisum var innvilget; det kom om formiddagen og gleden var stor. Noen vilde op å pakke med en gang for å reise samme aften, men å nei, så fort går det nok ikke i disse himmelegne. Først måtte vi ha utreisetillatelse, og det kunde ikke innstemples før det iranske visum var innstemplet. Og i den iranske legasjon hadde de ikke fått noen meddelelse om dette, så bæ da! Lang nese igjen.
Men nå begynte det jaggu å haste også, for nye og stedige rykter om tyske flyvere i byen var dukket op, og om eftm. ankom et fly som vi gjenkjente som Me. 110.
Hektisk stemning.
Nu hadde vi allerede vært i Baghdad i 14 dager, istf. 2-3 som forutsetningen var efter reiseplanen. Det hadde jo tæret på beholdningene våre, og for dem som reiste som menige soldater med tilsvarende lønn, var det bånn i kassa. For da å skape et greit system slik at alle kunde gjøre op for sig, foreslo jeg at vi skulde instituere en privat bank hvori de som hadde penger til overs skjøt inn, og de som løp kort kunde få låne. Systemet blev antatt med èn gang og viste sig at å gjøre sin nytte. Med de penger som blev skutt inn, klarte vi oss akkurat ut av knipa. Thingulstad og Mostue gjorde tjenesten som bankfolk. Personlig skjøt jeg inn i banken 80 dollars, som jeg siden fikk igjen efter at mine reiseutgifter var betalt.
Pb 4013 Ullevål Stadion 0806 Oslo
Tlf: 22 02 26 00
E-post: riksarkivet@arkivverket.no
Sist oppdatert 13.05.2009
