Kjell Løchens dagbok

14. mai:

Denne dag kom den nokså ophissende melding at alle utlendinger skulde utvises fra Baghdad med 24 timers varsel. Foruten oss bodde der en god del jøder med familier i nabohotellet, flyktninger fra Tsjekkoslovakia, Østerrike (kanskje), Jugoslavia etc. etc. som de nu var leie av å ha i byen! Og hvor hen skulde vi så utvises? Jo til Basrah, som bekjent da var på engelsk hånd. Og hvor skulde vi plaseres der? På det kom det bare et skuldertrekk til svar. Kanskje de hadde tenkt å la oss passere gjennem linjene og over til engelskmannen? Godt mulig visstnok. Hvordan de hadde tenkt å ordne det? Ja, det visste ikke politiembedsmannen. Nedover dit skulde vi fraktes i busser eller biler, en dagsreise gjennem heteste ørkenstrøk uten vann. Togene var innstilt da banen var bombet på flere steder. Hvilken sikkerhet hadde vi så for at vi kom helskinnet dit ned? Terrenget krydde jo av ukontrollerte araberbander som hadde mer lyst til å skjære halsen over på hvite mennesker enn på noe annet. Jo, vi skulde få med en politikonstabel som eskorte! Det var garanti! En mann som eskorte i têten av en kolonne på 200 mennesker i 20-30 biler, foruten at araberne gir fanken i alt som politi heter, derute.

Hele planen virket så vill og dødfødt at Ebbesen efter energiske innvendinger fikk oppnådd 3 dagers utsettelse for de 27 norskes vedkommende, fordi vi stod på trappen til Iran.

Men det skulde vært morsomt å se meddelelsen bli mottatt i jødeleiren.