Kjell Løchens dagbok

13. juli:

13. juli, søndag. Passerte vi ekvator ca. kl. 0700. Vi hadde ingen ceremonier, jeg bare steg op på lukekarmen og jumpet ned på den sydlige halvkule, for mig selv. Jeg har notert at det var bemerkelsesverdig kaldt, bare midt på dagen varmt nok til å kunne sitte og skrive i solen. Men det kom jo av at solen da stod nord for ekvator på sommertid nordlige og vintertid sydlige halvkule.

Det blev ganske tidlig mørkt efterhvert, og tidligere jo lenger syd. Nede rundt Kapp Det Gode Håp var det mørkt allerede i 1700-tiden. Kaldere blev det også; snart måtte vi ta på undertøi og lange bukser, og i en 14-16 dgr. lengst syd gikk jeg med ull kombinasjon, lange khakibukser lånt av styrm. Thoresen og hjemmestrikket lusekofte. Enda frøs vi. Men det var jo vinter, og isfjellene lå ikke så langt syd for oss.

Vår rute nedover der var i hovedtrekk slik: Fra Ceylon vestover i retning av ital. Somaliland mellem Laccadivene i nord og Maldivene i syd, svingende i en stor bue sydvestover mellem Seychelle-øene, gj. Mozambique-kanalen og langs Swaziland og Basutoland; her gikk vi så nære land at vi på enkelte steder kunde se gjenskinnet av fyrene, men på ingen steder før ved innseilingen til Capetown kunde vi se land. Alt dette går strict efter det britiske admiralitets ordrer.

Da vi var ferdig med Mozambique og kom ut for South-Africa, fikk vi ofte besøk av S.A.A.F. (South-African Air Force) eller S.A.L.M. (Suid-Afrikansche Lucht-Macht). De kom i flotte Avro-Ansons, 2-motors rekognoserings- og bombefly, og holdt opsyn med skibsfarten nedover kysten hele veien. Som regel kom de og blinket med signallampe VH, hvilket er utlagt: Heis kjenningsbokstaver, og vi heiste da vårt fromme ønske. Derefter vinket de vennskapelig og fortsatte turen sin. Radio får ikke brukes uten i ytterste nødsfall hvis man blir angrepet, og vi måtte være ytterst forsiktige ved lytting for ikke å sende ut et eneste lite pip. Fienden ligger og lytter, og der skal ikke så meget til før han peiler sig inn.

Bilde 1: ”Avro-Anson” ut for Syd-Afrika-kysten.

Vi gjorde god fart nedover her; det går en sterk sydlig strøm langs land, og på sine steder var vi oppe i 18-20 knob, men rundt Kapp fikk vi vind mot, ganske sterk, og strøm med, og dette bevirket en krass og stor sjø som vi lå og stampet imot. Vi tok inn en god del overvann særlig midtskibs, og skuta rullet og stampet jævli, så det av og til var vanskelig å sove om natten da en bare lå og rullet hit og dit. Så det var ikke noe hyggelig et par dager. Men sjøsyk var jeg fan ikke.

Bilde 2:  Storm og tung sjø rundt Kapp Det Gode Håp.

Dyreliv så vi jo også litt til. Det er alltid noe å se i sjøen, om ikke annet var det underholdning bare å betrakte bølgenes stadig skiftende bevegelser og angrepene mot baugen som alltid blev slått tilbake.

I sjøen så vi foruten flyvefisk også delfiner som kunde følge oss lange stykker mens de lekte i vannskorpen. Flyvefisken lettet ofte i store stim som fòr glitrende bortover vannflaten, så nedi med halen og videre i retning tvers på den de hadde; fantastisk; de blev jaget nede i sjøen av større fisk, og i luften blev de anfalt av fugl, så de hadde det ikke så greit av og til.

Sjøfuglene var for det meste albatross og måker; de lå og seilte i luften uten å røre vingene, bare fløt på farten og vinden. Albatrossene kunde være 1 ½ til 2 m. lange mellem vingespissene, flotte flyvere. Der var også en tredje slags fugl som jeg ikke kjenner navnet på, men de hadde noen pussige tegninger på vingene som lignet nasjonalitetsmerker på fly.

Rundt Kapp blev også observert hval, men jeg så det ikke.