Kjell Løchens dagbok

13. mai:

13. mai. En god dag og humøret lettet. For det første ankom der et telegram fra Teheran slik: ” Har Dere innreisetillatelse India?” Og selv om de kunde vite det, så tydet det jo på at sakene holdt på å ordne sig.

For det annet var verdensnyhetene gode, prikken over i’en var at Rudolf Hess var flyktet i fly fra Tyskland og hoppet ut i fallskjerm i England. Det satte jo tankene i svingninger, lyse lette svingninger får en si.

For det tredje kom den komiske forklaring på de tyske flyveres nærvær. ”Tyskeren” var en av våre gutter. ”Uniformen” var hans almindelige khaki, hjelm var blitt til stålhjelm, og jernkorset? Jo, det var det norske flagget på brystet hans!

Men det var en gryende opfatning blant folket at det bodde 30 tyske flyvere på Maude Hotel. De var jo så sikre på å få hjelp, og vi var heller ikke så sikre på at den ikke kom, så trusselen hang stadig som en mørk sky over oss.

Den brå overgangen til varme bekom oss ikke alle like bra. Rinde f.eks. lå flere dager i feber, og lægene mente det var malaria, den tok de heldigvis feil. Andre løp hele dagen og natten med på toilettet, plaget av plutselige ”utbrudd”. Jeg gikk heller ikke helt fri, enten det nu kom av varmen eller det forandrede kosthold eller vannet som de dog forsikret var renset. De siste par dager var jeg imidlertid såpass bra at jeg turde risikere en tur på kino uten å gjøre skandale.

Så jeg la ivei med følge av Frøystad. For det første begynte forestillingen ikke til det tidspunkt vi hadde fått opgitt, for det annet var kinoen stengt. Det var mange av dem, stengt altså, fordi de eides av jøder som hadde forlatt byen. I denne krigen i Irak bestemte jo religionen for en stor del hvilket standpunkt de enkelte tok, og man  kan godt forstå at jødene hadde pakket sammen. Byen var ellers et konglomerat av forskjellige nasjonaliteter og stammer. Foruten européere (som det nu ikke var så mange av) var der irakere, tyrkere, armeniere, jøder, syrere, assyrere, arabere og kurder, og flere til, så det kan ikke være så greit å holde styr på dem (eller stole på dem) i kritiske tider.

Efter dette lille sidesprang får vi fortsette vår vei til kino, og fant omsider en som var åpen. For å fylle ut ventetiden gikk vi på en iskrembar og var vidne til at diskemannen ved hjelp av skje og tommelfinger laget de kunstferdigste opbygg av is i alle mulige slags farver og smak, spennbroer (som langsomt sèg sammen), topper, kruseduller etc. Sammen med dette blev servert et glass vann, antagelig til å slukke tørsten efter den glohete isen. Derinne satt også en ung officer som uavbrutt iakttok oss, undtagen når vi iakttok ham, øiensynlig inspirert av en av de spion-advarselsplakater som hang der inne akkurat som på alle andre forsamlingssteder. For det meste var det en dårlig tegning av 2 officerer som taler sammen i telefon, mens fienden i figur av den skinnbarlige djevel med spisskjegg, skråøine og et kjempeøre avlytter dette.

Se bilde 1: Kinobillett fra Baghdad. Den kostet 45 Fils + 5 Fils i stempelavgift til staten, ): de påklistrede markene, ialt ca. 80 øre.

Eftersom vi altså ikke blev knepet i å avlytte noen telefon da, eller overhodet viste fiendtlige tegn, fikk vi gå og rodde oss gjennem hete disen over til den svalere kinoen. Denne var forsåvidt en gledelig overraskelse som den var behagelig kjølig med vifter i taket og servering av kolde drinks under forestillingen.

Stykket var noe ordentlig sentimentalt søppel, sydhavsromantikk av billigste sort med Dolores del Rio i hennes glansperiode. Engelsk tale, men for de innfødte gikk der en oversettelse på arabisk på et lite teppe ved siden av hovedteppet. Ellers skilte en baghdadsk kino sig ikke meget fra en norsk, bortsett fra at 1. kl. billett satt på galleriet, mens ”galleriet” altså da satt i salen; hjemlig var det iallfall å høre de umiddelbare utbrudd fra ”galleriet” når de elskende kysset hverandre o.a.

Teknisk kom etablissementet ikke op på høide; gjennem ventilasjonsanlegget sivet vårherres sol inn, dette var jo om eftm., og på lerretet hadde man stadig noen lysfigurer som skrev sig fra lekk i apparatet; det laget sammen med filmen noen rare bilder av og til, men stort sett var det bare forstyrrende.

Om enn med magert resultat så hadde vi da iallfall vært på ”Al-Rashid Cinema”, en natt av de ”1001”.

Og vi var ikke blitt stukket i ryggen, og ikke spurt efter pass!