Kjell Løchens dagbok

13. mars:

kl. 0013, idet vi dumpet rett på den ut av skogen. Spenningen var stor da vi en smule nervøst skar rett over. Der gikk skispor midt i gaten, og så vidt vi kunde se var de ganske nye og stadig trafikkert. Vel, her var vi, det var ingen grunn til å stoppe på et såpass farlig sted, jeg bare snudde mig under marsjen og kastet et siste blikk tilbake på den norske skauen, og tenkte hvor lenge om i det hele tatt - ? For øvrig så den svenske skauen nøiaktig likedan ut, så kunde man jo se på den. Jeg husker ikke våre følelser nøiaktig, men de gikk i retning av lettelse over å ha undgått den første og største av reisens farer, og vemod over å ha forlatt Norge.

Tiden i Sverige:
På vandring rundt. Särna:

Efterhånden var det blitt tyngre å gå eftersom lendet falt litt unda. Inne i skogen stampet vi løipe i sne til knes. Efter 1 ½ à 2 km inn på sv. side syntes vi at vi hadde fortjent en hvil, gjorde op en diger varme av fin tørrfuru og lot oss buljongen og hvilen smake. Det kvikket op, humøret blev lysere, vi sang og spøkte høilydt. Lite ante vi da hvilken risiko vi løp. Lysskjæret måtte kunne sees langt til tross for at vi hadde slått oss til nede i en grop, og all lyd bar langt i den stille natten.

Efter ca. en times tid, brøt vi op. Det er ikke stort mer å fortelle fra selve skituren, annet enn at timene var lange eftersom trettheten sèg på oss. Noe tulling i kursen blev det også da vi av og til tok inn på løipen som syntes å gå i vår hovedretning, men mer brøt av. Vi syntes derfor vi hadde vært heldige da vi i grålysningen kom frem til en grend m. noen gårder og skjønte at det var Storbo, akkurat målet for vår kurs. Det var deilig å komme ned på hovedveien og gå på glatt, hard flate. Klokken var da ca. 6, vi hadde altså brukt rundt 8 ½ t. på den ca. 1 ½ mils skitur. Så tidlig på morgenen møtte vi ikke en sjel ute, før et par timer senere da vi traff på en koie v. veien med ”kolbrennare”. Det var den første svenske vi snakket med. Vi fikk litt oplysninger om buss etc. og om hvor vi kunde få noe melk å drikke. Trøtte og sultne drog vi videre. Klokken måtte vi stille 1 t. tilbake, overensst. m. sv. tid, så det blev enda 1 time mer å vente på buss enn vi hadde trodd i farten. Stedet het Flickarbäcken, og dette førsteinntrykk av Sverige var ikke særlig godt. For den som har hørt om boken ”Lort-Sverige” som beskriver skittenferdigheten og manglende hygiene, må dette ha vært et av stedene boken er myntet på. Men de tok vennlig mot oss, lot oss sitte og spise mens vi tørket klærne våre. Mannen var borti telefonen, og vi skjønte at det var oss det gjaldt. Han meldte oss vel til politiet, som de har ordre til.

På bussen som var stor og myk og deilig lå vi for det meste og sov. Vi ba om billett til Särna og syntes det var pokker så billig: forklaringen kom da vi blev vekket allerede i Idre med ordre om å stige ut. Politiet hadde møtt oss allerede der. Der var også en annen nordmann, Rynning, fenrik i l.v.art. som hadde kommet over samme natt. Vi blev kjørt i pol. biler til Särna og undersøkt på alle mulige måter, inngående eksaminert, alle våre saker gjennemgått til bunns. Hos mig beslagla de 2 flyvekarter som jeg hadde fra Sola; der stod noen navigasjonstegn og anm. på dem, og de var vel redd for at det skulde være noen slags militære meddelselser. For øvrig blev vi korrekt og vennlig behandlet, fikk spise i et nærliggende hotell hvortil en konstabel fulgte oss, og omsider fikk vi krype til køis i arresten, og det smakte deilig. Vi var nu i alt 8, idet i Särna var allerede 2 sjøkadetter fra Tr. heim, Hauge og Gjessing og en 17-års gutt Vatn. Efter en god middaglur var det aftensmat og så endelig ordentlig hvile efter et av de lengste døgn jeg har hatt. Vi lå 2 og 3 i hver celle, Gerd K. I et slags forhørsværelse utenfor. Konstabelen som vi kalte Mr. Chips, låste for sikkerhets skyld døren mellem, for å hindre 7 mann i å buse inn til hende. Stor risk for det!

Så var vi i politiets varetekt, og det er første gang jeg har tilbragt en natt i en arrest; men hvis det alltid vil fortone sig like behagelig, skal jeg ikke være redd for fremtidig berøring m. pol.

Av landsfiskalen der hørte vi ganske interessant nytt. Han fortale at tyskerne hadde vært i helene på oss, 1 time efter oss ved grensen. Enten de hadde fulgt i våre spor eller gått grensegaten nedover vet jeg ikke, men vi var i alle fall ikke så langt fra dem da vi satt ved bålet og hvilte. De hadde visstnok også vært inne på svensk side, fan heller! Videre fortalte han at fra grensevaktstasjonen hadde tyskerne forlangt å få vite våre navn, hva han hadde nektet, da vi som politiske flyktninger stod under den svenske stats beskyttelse. Sammenhengen stod nu klart for oss: En eller annen på Rena har forstått våre hensikter, varslet mannen som steg på bussen, som så atter har varslet grensestasjonen i Fløtningen som sendte ut patrulje. Vi var svineheldige som ikke gikk i fellen der.