Kjell Løchens dagbok

12. mai:

Der var endel flyvirksomhet den dagen også; jeg var borte i Hasso Bros.-magasinet og måtte finne mig i å være innestengt ½ t. tid. Fra gluggene i 2. etasje der så vi svære røkskyer fra eksplosjonene stige tilværs og ligge som et tunge teppe over jernbanestasjonen og militærbrakkene der borte. Stakkars jævler.

Alarmerende rykter løp inn. En hadde snakket med en iraker som fortalte at han hadde sett tyske og italienske flyvere i uniform i byen. Han hadde beskrevet deres uniform: khaki, stålhjelm (!), jernkorset på brystet, og det hele hørtes sannsynlig ut, destomere som vi hadde ventet disse gjesters ankomst hver dag. Vi holdt stort krigsråd. Det var enighet om at hvis tyskerne kom for alvor, hadde vi bare èn ting å gjøre, flykte, og forsøke å ta oss ut av landet på beste måte. 27 mann sammen gikk ikke, og opdeling i smågrupper blev diskutert, likeså de muligheter vi hadde for at det skulde lykkes. Det var iallfall en chanse, å bli her vilde være å gå rett i saksen.

Heldigvis blev vi enige om å se morgendagen an, forlydendet var jo ikke bekreftet, og det med stålhjelmen hørtes litt rart ut. Allikevel hadde vi følelsen av å stå på spranget, og jeg så over sakene før jeg tørnet inn.

Skrev til Silfver, men det blev sendt før disse siste meddelelsene kom, og Gud vet når det kom frem, forresten. Det kom frem.

Våre 2 belgiske venner reiste denne aften til Teheran. Foruten at de hurtigst mulig skulde nå dit og ved personlig fremmøte og beretning sette fart i de norske og engelske myndigheter for å innvirke på de iranske, hadde vi også tidligere ved telegrammer dit og til vår minister i Ankara (Ræder) og til leg. i Stockholm og endelig ved en kurér fra det svenske konsulat i Baghdad til Teheran, gjort alt for å få innvilget transitt gj. Iran. Dette var vårt siste håp, og det måtte gå. (Noe eget norsk konsulat har vi ikke der; som norsk konsul tjenestgjør en engelskmann, og han hadde for å redde livet tatt tilflukt i den amerikanske ambassade.)

Vi ventet forresten næste dag også å få svar ang. syrisk returvisum, og dèr var jo også et håp. –