Kjell Løchens dagbok

12. mars:

Om formiddagen hilste jeg på Gerd Kvamme som skulde slå følge med oss over grensen. Det var vel de samme krefter som drev henne som så mange andre, lei av å gå hjemme under støvlehælen, trang til å gjøre noe positivt, og noe eventyrlyst. Formiddagen blev benyttet til å samle oplysninger for neste etappe. Vi måtte gå svært forsiktig til verks, for Rena er kjent som et nazihøl, og vi var blitt advart på forhånd bl.a. av Viggo W. Således skremte vi hjertet ned i buksene på ing. Pilgram-Larsen, hva han senere betrodde oss. Vi trappet op, 2 av oss, for å snakke med ham, og han trodde vi var nazifolk som kom for å knipe ham, da han tidligere hadde hjulpet folk som oss av gårde. Av ham fikk vi gode henvisninger, og vink til pålidelige folk hele veien. Bussen startet i 14-tiden, der var ikke mange passasjerer med. Vi var ved godt mot, sang og pratet, over å kunne legge ivei på næste etappe av ”hytteturen” vår. Et stykke op i dalen kom der på en mann som viste oss litt større interesse enn egentlig nødvendig. Et sted, omtrent midtveis, var han av bilen et øieblikk og inne på en gård m. telefon, så vi lurte på hva fan det egentlig var for slags kar, så meget desto mer som hans forklaring på hans egen tur ikke var helt holdbar på enkelte punkter. Senere begivenheter og oplysninger viste at vår mistro til denne mannen ikke var helt ubegrunnet. – Vi hoppet av på Kvilten, en liten gårdklynge ca. ½ norsk mil syd for Femundsjøen, chaufføren var meget behjelpelig m. gode oplysninger, i 20-21 tiden. Efter å ha sittet en stund inne hos’n Per ell lign. Kvilten og tatt inn noe brennstoff la vi ivei på ski. Sistnevnte hadde forklart oss veien i store trekk, hvilket var til god hjelp for oss som ikke hadde kart, men utelukkende var henvist til kompass og sund sans. Det var omtrent fullmåne, men disig, dog ikke verre enn at terrenget tydelig kunde sees. Fra Kvilten inn til grensen er det ca. 8 km. i noenlunde rett ostlig retning. Ca. halvveis fulgte vi en opkjørt tømmervei som var hard og fin, og det gikk ganske raskt. Det dimme månelyset bedro oss mange ganger, og jeg trodde flere ganger at tyske vaktposter stod der fremme og så på oss, og smilte takknemlig til stubben da vi passerte den. Av og til stoppet vi for å lytte, og syntes at skiene våre laget et forferdelig leven på den harde veien. Tyskerne hadde en grensevaktstasjon ved Fløtningen tollsted på riksveien fra Femunden inn i Sverige. Vi kunde når som helst risikere å støte på en patrulje. Derfor lot vi en av oss til stadighet gå et stykke foran, det kunde variere mell. en 40-70 m., for at de efterfølgende iallfall kunde ha en chanse til å stikke.

Efter at veien tok slutt, blev det tungt å gå. Der fantes ikke spor, og vi sank til midt på leggen i nokså tung sne under skaren som ikke holdt. Det blev derfor temmelig hyppig skifte av løypetråkker. En stund, ca. 23-tiden syntes vi tydelig å høre musikk nordfra, antagelig fra grensevaktstasjonen. Avstanden kunde være en 4 km. så det bar nokså langt i den stille natten. Vi kunde ikke være forsiktig nok og undgikk åpne flater. For, som Labbe sa, det kunde jo hende at en sprek tysk løitnant hadde lyst til å gå en skitur i den fine måneaften. Vi mente å passere grensen i ½ 24-tiden da vi kom til en langstrakt åpning som godt kunde tas som en grensegate, såmeget desto mer som der punktvis bortover stod noen staker.. Så vi tok et par skritt tilbake for å pisse i Norge for siste gang, en vakker liten avskjedssalutt! Imidlertid kom vi til den riktige grensegaten…