Kjell Løchens dagbok

11. mai:

11. mai, søndag. Der var flyangrep tidlig om morgenen, men det var vi nu så vante med at jeg gad ikke stå op, men lå og hørte på det fordømte bråket fra taket; det var hissigere enn vanlig så jeg tenkte at flyene var vel lavere. Det var de også, så lavt at et av dem hadde besvart ilden fra taket vårt, og serien braket i murveggen rett under vinduet mitt uten å gå gjennom.

Da stod jeg op. De som var ute i haven hadde løpt så den var blåst ren på et øieblikk.

Jeg hadde nær glemt å feste på papiret om den gangen vi fikk besøk av en vaskeekte sheik med følge, og de alle blev lagt i handbak.

En formiddag ruslet der inn i hallen et følge av arabere på 4 mann, og mens de ventet på lunch, gikk de inn i baren og satte sig ved disken. Det var en snodig anakronisme å se disse folkene plukket rett ut av ”1001 natt” plasert her ved den nikkelskinnende bardisken med høie krakker og alt tilbehør. Vår nysgjerrighet overvant vår til en begynnelse litt nervøse usikkerhet, og vi kom i prat med dem.

De stakk oss slett ikke ned, pussig nok, til tross for at de hadde beltet fullt av de uhyggeligste lange og krumme dolker jeg har sett. Og de skjøt ikke vildt heller til tross for de lange belter fulle av patroner som hang på skrå over skuldrene deres. Men det kom nok mest av at de ikke hadde skytevåben på sig -.

De var tvert imot ganske hyggelige, smilte og lo og lot sig spøke med aldeles som de skulde være mennesker.

Det var Sheik Abd El Kareb med 3 drabanter, men man kunde se på dem at de alle var av høi byrd. Sheiken selv var enklest kledt av dem og uten våpen, i en lang lysegrå kjortel eller kappe med svære vide ærmer og hodeklæde med taukveil rundt, (se fotos fra Adana), bare meget mer forsiggjort. Han var en høi kar, kanskje 1.78m, med svære tykke lepper og mørk latter, men ikke hud. Han hadde 75 gutter til tidsfordriv i ledige stunder og dessuten 150 koner å ta av når han følte hang til avveksling, men det var ikke så meget for han var ikke av de største sjeikene, og et utall av hester og kameler. Drabantene hans var en lang svart kar, svart skjegg og svart kjortel, 28 år, men så ut som 40, med holdning som en erobrer og behengt med nydelig ciselerte belter og dolker. Et helt studium var han. Nr. 2 var en ung gutt på 16 år fortalte de, skjønt han så ut som 25 og i vakre farverike klær. Gift var han selvfølgelig og dette var Sheikens Sønn, men ikke denne sheiks. Tredjemann var en liten tass i gul kjortel og svart gjeitebukkskjegg, som sheiken grep ham i og rystet ham riktig kraftig og muntert for å vise oss at han hadde hånd om folkene sine, men det var heldig for sheiken at han ikke så de øiekast mannen sendte ham efterpå.

De førte sig med megen reisning og verdighet, selv efter at de samtlige 3 (ikke sheiken) var blitt lagt i handbak av Bach (Handbach), da det gemyttlige samvær var bragt så langt. Det blev forresten alle av hotellets tjenere etc. som forsøkte sig, og de tok det sporty, undtagen den vesle jøden i recepsjonen som ikke vilde forsøke og som blev sinna som et lemen da de andre vilde presse ham til det.

Vel, araberne var good loosers og lot ikke noen fornærmethet komme tilsyne hverken under lunchen eller resten av visitten der, og vi skiltes med vennskapelige nikk og smil da de satte sig op i sin moderne bil og trillet av. Ut til kamelene og haremet. –

Synd at jeg ikke fikk deres autograf eller lign. Men kanskje Lawrence av Arabia kjenner dem, og omvendt -. Men det hjelper jo ikke mig -.

2 av våre 3 belgiske venner har fått svar på en gammel søknad fra Stockholm om iransk transittvisum. Det var jo en lysning at det overholdet var mulig å opnå, men hvor lang tid vilde det ta for oss? Det var erfart at iranerne forlangte minst 1 måneds ventetid, en bestemmelse de har laget for å undgå at folk søker i det hele tatt, og det var lenger enn vi kunde vente.

Ryktene fra igår er bare sludder. Akkurat som jeg tenkte.