Kjell Løchens dagbok

11. mars: Hjemmefra og inn i Sverige

Far og Odd tok farvel om morgenen da de gikk til kontoret, kort og greit uten blottleggelse av følelser og svada, som det høver sig ”mellem menn”! Verre var det med mor; jeg måtte vente noen minutter på trikken oppe på Heggeli, hele tiden stod hun ved vinduet og viftet med gardinet, og det var det siste jeg så av henne, inntil videre.

Vel, reisen var startet, og jeg var hoppet i det. Det var en nydelig dag på eftervinteren, strålende sol og et vårlig drag i luften, riktig den beste side man kunde se Oslo fra og ta med som sisteinntrykk. På stasj. møtte jeg Mathiesen, Labbe var allerede startet med morgentoget) dette var i 14-15 tiden, og Hauge som kom for å ta farvel. Det var litt trist, særlig da han uttalte at han hadde på følelsen at det skulde gå bra for mig, han som tidligere hadde gjort 2 mislykkede forsøk og som hadde Sicherheitspolizei hengende over sig.

På toget underveis traff jeg ing. Hartvig Quale som kjente forholdene på Rena godt, og som ga mig gode tips om hvem jeg kunde stole på og hvilke ”stripete” jeg måtte holde unda. Det var god hjelp i det, viste det sig da vi kom frem. På toget så vi de siste tyskere, og det de gjorde kan betraktes som generalnevner for alles virksomhet i Norge: de reiser, eter og drikker. De karene satt og åt sitt brød (som var adskillig bedre enn det vi vanligvis fikk), og til pålegg hadde de noen fleskesider som det var måneder siden jeg hadde sett overhodet; til drikke: øl naturligvis. Mens M. og jeg satt og spiste vårt tørre og magre brød med magert smør og et eller annet billig pålegg og beit raseriet i oss sammen med maten. Det var forbannet betegnende, og det var et sisteinntrykk som kommer til å huskes.

Før vi kom til Rena gjorde vi klar grensesonepassene (Se bilde 1-3), om det skulde bli noen kontroll, én kan aldri vite. Landet på ost side av jernbanen er grensesone. Jeg hadde mitt pass fra sommeren –40 i A.T. og hadde fått det forlenget 1 gang med 1 måned. Efter utløpet skulde det vært innlevert, hva jeg ikke hadde gjort, muligens med tanke på å kunne få bruk for det igjen -. Forlengelsen forandret jeg til å gjelde 1 år, og man kan si det var en dirty chanse å ta når man lettvint kunde skaffe sig et nytt gyldig pass ved å gå ned på pol. stasj. Men i min daværende situasjon vilde jeg helst undgå evtl. nærgående spørsmål i en tid da det fra absolutt pålitelig kilde var kommet meddelelse om at det var på tale å internere luftfolk fordi så mange av dem forsvant. Og mitt uniformsbilde på passet vilde nok ha vakt tanker -. Dessuten stolte jeg på lykken at der ikke vilde bli noen grensesonekontroll, hva jeg til da ikke hadde vært ute for, så jeg lot det hele være som det var. Noen kontroll blev det da heller ikke. – På Rena st. blev vi møtt av Labbe og dr Smith, hans sønn Per er flyver, og vi hadde tenkt å bruke det som offisielt påskudd for vår visitt på R.: han var ikke hjemme, mens hans far tok vel imot oss og bød losji for 2 av oss i sitt hjem. Jeg tenker nok Per kommer efter en dag.