Kjell Løchens dagbok

10. mai:

10. mai drev der allehånde rykter omkring i luften. Tyskerne skulde ha okkupert Spania, hvad vi ikke fikk bekreftet fra noe hold. Og hvad angikk den stedlige situasjon, så skulde den irakske sydarmé ha gått over til englenderne, mens 3 av de 4 selvbestaltede ministre skulde ha flyktet, og engelskmennene skulde sikkert være her innen 2-3 dager.

Jaja, om man bare kunde tro det -.

Jeg var ute en tur med Bach og slang innom en iskrem-bar for å leske oss litt. Vi syntes prisen var litt høi og ba om litt påfyll, hvilket blev avslått. Men efter at den alltid hentede konstabel hadde funnet at vi ikke var inglesi eller andre slags suspekte individer, var det ikke det spor i veien for å få en gratisporsjon like stor som den første!

Lenger nede i gaten blev vi stoppet av en ung student i deres uniform som forlangte å se vårt pass. Nu var vi litt plaget av den stadige spørringen og vilde først vite om han hadde myndighet til dette: ”Er du polis?” spurte vi. ”Yes” han var da det. ”Ja, vis frem” sa vi, ”vi kan ikke godta bare en påstand når det gjelder en så viktig ting som våre papirer”. Han så litt overrasket på oss og dro frem sitt papir. Vi så på det og skjønte ikke et kvekk av de arabiske hieroglyffene, holdt det kanskje op ned for den saks skyld, kort sagt situasjonen var nøiaktig den samme som vi hver dag oplevet, bare at rollene var byttet om; hvorpå vi med et nådig nikk godkjente ham som kontrollør, og først nu var det vår tur til å legitimere oss.

Men vi lo godt efterpå av ansiktet hans!