Kjell Løchens dagbok

Kjell Løchens forord

Denne dagbok påbegynnes mens vi stimer ut Den Persiske Bukt, og Vårherre alene må vite når den kommer til å ende, for der er meget å skrive om , og der kan skje ting som gjør at jeg aldri får tid eller anledning til å fullføre den i det hele tatt. Den er bygget over min kjære ”7. sans” som jeg nu trofast har betrodd mig til i 13 år, og som aldri har sviktet mig når jeg har spurt den om noe. Som dagbok er jo den svært kortfattet, nærmest bare en opregning av fakta, men disse notater som skjelett gir en mektig god støtte for hukommelsen, og jeg kan rekonstruere de fleste hendelser. Dessuten kommer jeg til å gi en del overblikk og stemnings- og stedsbeskrivelser. (Gjør jeg?) La mig begynne med alt det som gikk forut for avreisen fra Norge, og som var bestemmende for det skritt jeg tok: Etter at jeg kom hjem fra krigen 17. mai gikk jeg altså et par uker arbeidsledig og lurte på hvad jeg skulde gjøre. Jeg hadde ikke da noen levende planer om å ta over til England. Stemningen i landet da var ikke slik at man med begeistring vilde slutte sig til dem efter deres mildt talt lite glorverdige innsats i norskekrigen, og vi så heller ikke da hva Norges skjebne vilde bli i tilfelle tysk seier (en ting som skulde åpenbare sig med all tydelighet eftersom tiden led). Efter 1 mnds tid fikk jeg jobb i Adm. rådets Friv. Arb. tjen. som mannskapstransport-fører til leirene og senere også som leirinspektør. Dette varte til jul s.å. I løpet av denne tid hadde vi sett litt av hvert av tyskernes foretaksomhet i Norge, og våre hjemlige Quislinger hadde begynt sin virksomhet. Jeg gikk dog frivillig inn i den nye obl. A.T. da jeg ikke visste annet å ta mig til, og fordi denne A.T. skulde være helt upolitisk og bygges op fullstendig på norsk nasjonalt grunnlag. Fra beg. av januar til medio febr. var jeg da på Hurdals Verk som inspeksjonsoffiser, troppchef, klasseforstander ved Lagf. skolen, og i løpet av denne perioden blev det ganske klart at: 1. A.T. skulde nazifiseres og bli ”statens fremste apparat i ungdomsopdragelsen”, 2. N.S. var uten evne eller makt til å styre landet efter eget hode, men bare var tyskernes leiesvender og støtdempere, og 3. at tyskerne aldri godvillig vil gi slipp på Norge efter deres evtl. seier. Følgen blev tenken: Tyskerne må tape, jeg vil være med på det, bedre å dø i frihet enn leve i trelldom.

Jeg brød mig ikke om å være statstjenestemann i en nazistisk etat i landsforræderstaten og sluttet av egen fri vilje før det første kursus var til ende sammen m. flere andre, bl.a. min gode venn ltn. Rolf Hauge, Lv. art. Vi hadde forutsett dette at vi kom til å slutte hvis sakene tok en bestemt vending, og planen om å forlate landet hadde levd lenge. Jeg beklager dypt at han av div. grunner ikke kunde komme sig av gårde da, for det er en av de kjekkeste kamerater jeg har hatt, munter, kvikk med et uslitelig bergensk humør (bergenser, men han sloss bra for Norge for det, en av de tapreste og mest selvfornektende) et mannfolk tvers igjennom, og det var trist at våre veier måtte skilles. Jeg satte mig i forbindelse med de folk som kunde hjelpe over grensen, og det er ikke lenger nødvendig å skjule dette nu, jeg fikk gode oplysninger av Viggo Widerøe. Jeg måtte bruke ca. 14 dg. tid for å klarere alt efter mig, og meldte at jeg kunde være klar efter 4. mars. Det var jo litt av hvert som skulde ordnes. Bankinnskudd, livsfors., obligasjoner, eiendeler, og alt måtte gjøres slik at det ikke på den første tid vilde røbe at jeg var dratt. Det ordnet sig da, og jeg efterlot brev til noen av mine venner og til dem hjemme, og i dette siste bestemte jeg hva som skulde gjøres hvis jeg ikke kom tilbake.

Jeg kunde enten få ta med skute ut fra Ålesund, eller jeg kunde dra østover til Sverige og derfra videre. Efter 4. mars syntes jeg ikke lenger at det var opportunt å gå å vente på en usikker båtleilighet, som dessuten var pokker så risikabel, og jeg bestemte mig for å dra på ski østover. Sammen med ltn. Kjell L’Abèe-Lund og ltn. Håkon Mathiesen, begge i Fl. Våbn. besluttet vi å dra og bestemte dagen til 11. mars. (Efter hva jeg senere hørte viste dette valg sig å være det beste, for et par dager senere gikk en skute ut fra Ålesund m. 20 mann, beskutt av fly, et par mann drept og resten i fangenskap: jeg skulde antagelig ha vært med der.) Disse siste dager hjemme føltes for mig ikke særlig annerledes enn foran en noen dagers tur, eller avreise til moen ell. lign. En ting som jeg har lagt merke til er at der kan hende store ting uten at jeg følelsesmessig er større berørt av det: for mig er det i de øieblikker og tidsrum det skjer helt hverdagslig og selvfølgelig. Det kan være en styrke (kanskje) ikke å være berørt av tingene, men det kan også være en svakhet idet det muligens svekker forståelsen av tingenes størrelse og viktighet i øieblikket. Men de hjemme følte det nok annerledes, særlig mor tror jeg. Som far sa, hun har mistet en sønn før (underforstått at det kunde kanskje bli en til) og ba mig vel tenke over om det jeg gjorde var riktig. Mor satte sig ikke imot dette, vilde ikke hindre mig i å gjøre det jeg mente var min plikt, kvinner har jo også en stolthet i å ofre der; far ba mig tenke på henne og på hva følgene kunde bli for de gjenværende, særlig i hans stilling som embedsmann. Derfor fikset jeg tingene slik at det skulde se ut som om ingen visste noe, og først fikk beskjed om det efter at jeg var dratt. Den siste aften jeg var hjemme kom Brit og John op, og til et glass vin hadde vi en siste familieaften, og praten gikk i grunnen nokså uanfektet, men lille søster Brit måtte jo klemme ut noen tårer da de gikk.

Men nu får vi la dagboken tale: