Kjell Løchens dagbok

9. april:

Den 9. april var kolonien samlet til en gudstjeneste i Kungsholmskyrkan for å ære de falne på 1-årsdagen. Vi hadde satt opp en flaggvakt bestående av infanteristen Allan som bar flagget, sjøkadettfenrikene Mykland og Evju og fra fl.våbn. løitn. Löchen og Mathiesen. Vi marsjerte op midtgangen mens alle reiste sig og plaserte oss til høire for alteret m. front mot forsamlingen. Der satt alt det norske som hadde kunnet komme med Mowinckel (naturligvis!) i spissen samt en del andre [……]. Vis à vis oss satt det allierte diplomati m. mil.attachèene i uniformer, engelsk, skotsk, polsk m.m. Vi stod med litt skrevende ben og hendene på ryggen, det er en bedre hvilestilling for lang tid enn vår gamle. Flagget stod støttet mot gulvet. Da fedrelandssangen blev sunget, blev flagget løftet og senket, og vi i giv akt. Derpå marsjerte vi ut og tok opstilling utenfor kirkedøren slik at ”menigheten” kunde passere, og helst samtidig slippe en slant i bøssen vi stod bak; jeg likte ikke det siste. Men stort sett tok det sig smukt ut, der var fotografer og tegnere fra avisene ute, og neste dag stod høitideligheten omtalt i avisen, med et par tegninger. Vi var i blå skidrakt, knickers, jakke m. snurpestrikk eller bluse, blått halstørklæ, blå strømper og skistøvler; et ganske uniformert og ensartet antrekk vel passende for anledningen. Halstørklæet og strømpene fikk vi for anledningen.

Vi hadde nok å gjøre de 3 ½ ukene vi var i Stockholm. Det var mange ting som skulde ordnes før vi kunde starte. For det første måtte vi legeundersøkes for å kunne godtas som krigsmenn; resultatet står på omst.side (se bilde 1). Så skulde vi ha pass, og for å å få det måtte vi fotograferes: det tok 2 dager. Efter opnådd pass måtte vi søke om midl. ”vistelsetillstånd” i Kungliga Socialstyrelsen (se bilde 2). Vi slapp å gi fra oss passet der da vi trengte det til alskens annet bruk, og fikk et bevis for innlevert søknad så lenge: svenskene i Soc.st. visste jo utmerket godt at vi ikke kom til å behøve noe mer heller. Det som dernæst hastet mest var det russiske transittvisum. Efter å ha fyllt ut div. skjemaer på vår egen legasjon og fått med en introduksjonsskrivelse, kavet jeg op i den russiske legasjon for oss alle 5 (3 + Moe, fl.kv.mester og Krogh-Sørensen, sersj., civ. fl.cert.) og satt der i 2 timer og ventet på tur til å slippe inn, efter å være blitt silet gj. luken i inngangen og efter å ha utfyllt lapp m. navn og ærende. Det brukte å ta lang tid å få dette, for de fleste et par måneder, noen få efter 3 uker, og et par undtagelser fikk på noen dagers tid; slik som vår venninne Gerd K. som labbet op som dattetdatter av postmester Egede-Nissen, storkommunisten og venn av madame Kollontay; slik kunde det gjøres, og hun var heldig. Vi blev lovet om 3 uker, og i mellemtiden måtte vi se å fikse alle de andre papirene. Vi måtte da begynne ved reisens endepunkt Canada, og arbeide oss bakover til Sverige, for ingen land vilde gi oss transittvisum uten å ha garanti for at næste land tok imot (uten Russland, de var inne i systemet og kiket gj. fingrene med det hele!). Derfor spaserte vi op i Den Britiske Legasjonens Passkontor for å få innreisetillatelse til Canada og transittvis. gj. India. Det tok over en uke å opnå. Der måtte vi vise lægeerkl. som blev stemplet (se skrivelsen). For å reise i tropene måtte vi vaksineres, i alt 5 ganger, mot – ja, se bilaget, og det voldte en del besvær (se bilde 3). Mange gikk over ende de par første gangene og måtte holde køia en dag eller to med feber og muligens brekninger. Både Labbe og Mathis måtte nedpå, jeg klarte mig gudskjelov, men undgikk ikke stivheten i brystet hvor sprøiten var satt inn. Det verste var at vi ikke fikk lov til å drikke sterke saker sprøitedagene, for ikke å nøitralisere dosen, hvad jeg ikke tok så alvorlig, og det var kanskje grunnen til at jeg kom forholdsvis lett over hele vaksineringsgreia. Dette vaksinesertifikatet skulde jeg forresten ikke hatt, da jeg fløi fra 5. gangs sprøite; men vi fikk det allerede efter 4. sprøite, idet lægen stolte på at vi ikke vilde ”smita” fra siste gang. Jeg vilde ikke heller, men fikk pokker ikke anledning: de regnet muligens med det? Iallfall har jeg ikke hatt ubehag av den fraværende 5. sprøite, enda.

Jeg forsøkte å sende livstegn hjem og adresserte et par brevkort til mig selv, undertegnet ”Din venn Anton”. De var kommet riktig frem, hørte jeg senere, og hvorfor skulde de ikke? Jeg skrev et brev til Åse også, og bad om svar, men det rakk mig ikke før jeg reiste, hvis det kom noe i det hele tatt. Men posten tok nokså lang tid, minst 1 uke i censuren. Men fra Marius i Ludvika fikk jeg svar.

Etpar dager traff jeg dir. Wahrendorf mens han var hjemme mellem to Tysklandsturer. Det var i grunnen ingen tysk type, nærmest europeisk innstilling, og utseende like gjerne norsk som noe annet. Jeg overvant min nasjonale uvilje og likte ham ganske godt, og det endte til og med med at jeg forærte ham og Liv hver sitt av de små norske flaggene jeg hadde med; hun for fedrelandsgavnlig innsats og han for, ja iallfall for anti-nazistisk innstilling. Han fortalte fra Berlin at Staatsoper var bombet i grus, at D/S ”Bremen” var senket av bomber, og at folk i B. fløi ville av panikk når luftvernsirenene satte inn. Så de har nok lært å frykte R.A.F., som det ikke skulde lykkes å komme inn over T.land engang!

I dagene 5. og 6. april skjedde det statskupp i Jugoslavia som førte til at Tyskland erklærte J. og Grekenland krig. Det stod jo ikke på så lenge, iallfall ikke med J., 14 dg., men vi så tyskerne nærme sig Balkan og Tyrkiet hvor vi skulde ha transitt gjennem; så vi syntes jorden begynte å brenne under føttene på oss, og der var mange gjetninger om hvilken utvei det kunde bli for oss om den veien blev stengt. Kina var en løsning bl.a.

I påsken var jeg en tur i Ørebro, jeg hadde fått tlf. og kort fra ham et par dager tidl., om jeg vilde være et par dager hos Lindbergs. Nu var Liv og ektemann reist på fjellet, Kirsten også bortreist, og i påskedagene kunde vi ikke få utrettet noe for papirene våre allikevel. Så jeg syntes jeg kunde tillate mig det, så meget desto mer som det vilde bli hyggelig å treffes, og det kunde være nyttig for oss alle. Jeg reiste da dit ned d. 12. april, og tilbake igjen d. 14. Det var jævli hyggelig å treffe Odd igjen, de andre også naturligvis, og høre nytt hjemmefra. Til da hadde de fått all min post, og ennu ikke erfart noe om tysk eller annen nazipistisk efterspørsel. O.r.sakf. Platou hadde vært så vennlig å overta bestyrelsen av mine statsobl. (Gjenreis.lånet), og jeg ga Odd med til far en fullmakt ang. min bankkto., utover de fullmakter han tidl. hadde fått. Så alt det der skulde være i de beste hender. Vi var i kirken også og hørte på at der blev lyst for Odd og Stina, og efterpå var der en liten middag hos Lindbergs, hvor jeg holdt ”bryllupstale” eftersom det blev min eneste deltagelse i deres bryllup. – Jeg overtok noen skjorter etc. av hans som jeg trengte da, mot at han fikk en av mine hjemme. Senere kom jeg til at det var i grunnen unødvendig, for jeg kunde lettere skaffe mig klær ute i verden enn han hjemme i Norge; men det tenkte vi jo ikke på da. Da var jeg ”den fattige landflyktige” som tok mot støtte - .

Jeg sendte med ham et pent brev til mor, og budskap til Sikiljo Hauge og Viggo W. Jeg vet ikke nu om de er kommet frem, det kom an på hvor sterk kontrollen over de reisende var, på grensen.

Efter oppnådd canadisk og indisk kom turen til trans.vis. gj. Irak, og det var i grunnen en ganske ekspeditt affære; vi leverte våre pass inn, utfylte et skjema, og 2 dg. efter var saken i orden. På kontoret der støtte jeg på lille Dittan, og hun fortjener en nærmere omtale. Det var et yndig lite menneske, så kvinnelig myk og nett i sitt vesen at alle var begeistret for henne og snakket om henne. Alle hang over disken og brukte øinene og noen forsøkte å gjøre sig lekker også; derfor måtte saken gripes an på en annen måte. Da vi hentet passet, skrev jeg i smug et par ord på en papirlapp og rakte henne og snakket litt om passaffærer imens, hun tok tonen straks og skrev et svar på lappen. Umerkelig for alle. Spørsmålet var om hun vilde gå på kino med mig, og svaret var at jeg kunde vente i trappen, hun kom straks. Så ventet jeg i trappen, en smule nervøst som det gjerne vil bli foran det første møte. Dessverre fikk vi ikke snakket i fred der, men jeg ringte henne om eftm., og vi blev enig om å gå på Ljunggrens Bar om kvelden. Jeg hadde ikke kunnet la være å skryte av min lille seier, og følgen var, eller kanskje det var et tilfelle, at hele gjengen, 10-12 mann kom veltende og tok nabobordet og var fan så smilende og lure i blikket. Men jeg satt nå med kaka, i alle fall. Senere var vi på kino og siste søndag på fottur nede i Skarpnäck og lå i lyngen og lot vårsolen varme oss, akkurat som hjemme, og det hele var pokker så charmerende. Jeg visste da at jeg skulde reise allerede næste morgen, og vi trodde derfor det var vårt siste samvær, så hun sendte mig et blikk da vi skiltes på trikken ved Slussen, som fikk hjertet mitt til å krympe sig (som det heter i romanene) og gav mig noe å tenke på. Jeg har litt ond samvittighet for samme aften, for da jeg kom hjem hadde Kirsten ringt og vilde gjerne se mig før jeg drog. Jeg stakk op til henne om kvelden og tok en øm (for å si det rett ut da) avskjed med henne, og så tilbake til kuffertene, men da kom Dittan igjen som hadde fått anledning til å komme unda, og det blev jo en del ømhet der også. Jaja, slik er livet, og jeg har grunn til å rynke på nesen av mig selv for dette dobbeltspill med smukke ord til begge sider. Forresten så kunde jeg jo pokker ikke for at Kirsten reiser bort i ukevis og overlater valplassen til uimotsåelige småsaker! (Håper ingen av dem kommer til å lese dette, eller noen av venninnene deres!) Dette var atter et skritt for langt i begivenhetenes rekkefølge, så la oss vende tilbake til hverdagsstrevet igjen -.

Efter oppnådd iraksk kom turen til syrisk visum og så tyrkisk. De 2 siste + det amerikanske blev skaffet i en helvetes fart og efter mye mas. Vi fikk beskjed fredag d. 18. april om at russisk tr.vis. var innvilget og kunde innstemples, og vi kunde da komme av gårde m. fly allerede mandag d. 21. apr. Så vi fløi rundt som små oi-oi-er hele fredag og lørdag, for der var helvetes mange ting å ordne foran avreisen. Penger, kuffert, billetter, veksling i $, kurércertifikat og do. postpakke o.s.v. o.s.v. Men det gikk da, og lørdag aften kunde jeg endelig sette mig til ro (Dittan var optatt den kvelden!) og skrive avskjedsbrev til Brit, Kirsten, Lindbergs, kusine Liv og ing.ne Ahlsell og Browin.

Labbe og jeg blev sendt som kurérer m. post henh.vis til Amerika og Canada, det lettet formalitetene mange steder. Og her står mitt kurércertifikat (se bilde 4), dessuten blev det innskrevet bemyndigelse som Kongelig Norsk Kurér i passet. Kurérpakken blev senere avlevert i Bombay som det vil sees av kvitteringen, efetersom vi fikk ny ordre om å reise direkte til England derfra.

Bilde 5: Reiseplanen fra Cooks i St.holm. Gruppen bestod av ltn. L’Abée-Lund, flyvesoldat Jakobsen og infanteristen (?) Thue + mig selv. Reisen skulde bli vesentlig anderledes enn planen sier.

Vår venn og kollega Mathiesen dro vi fra her. Han var blitt forsinket i sitt arbeide av en kjedelig halsbyldhistorie og blev innlagt på Karolinska Sjukhuset til operasjon. Jeg var oppe og tok avskjed med ham, og han kom ut i gangen i nattskjorte og klut om halsen, allerede nokså kjekk. Det var trist et øieblikk å forlate denne muntre kameraten vår, men det var jo ikke noe å gjøre ved. Dessuten vilde han vente og få sin Liv over fra Oslo og gifte sig.

Jeg hadde nær glemt å fortelle om det svenske politi som holdt god utkikk med oss. Både da vi bodde på Astorfs Hotell fikk vi besøk av Kriminalpolisen m. skilt og greier, og senere blev vi opkalt på hovedstasjonen hvor vi blev eksaminert og avga fullstendig rapport om grunnen til vår flukt, selve overfarten og vår gjøren og laden i Sverige. Men de var høflige og korrekte, og det hele var bare en fornøielse. – Som all round inntrykk av det svendke folk var de alle elskverdige og hjelpsomme, og vi måtte tro at de som individer sympatiserte med Norges sak. De vilde vanskelig tro at Sv. hadde tillatt tysk troppetransitt til N.-N. f.eks., og da de blev overbevist om dette og lign. ting, så var det for ”jäkligt”. Det brede folks syn på nordmennenes kamp og senere innsats hadde nok forandret sig siden selve krigens dager, da alle hånde stygge rykter verserte. En mann som Quisling hadde de bare forakt til overs for, og de skulde nok knipe ”dom jäklarna på förehand”. Selvsikkerheten på deres egen forsvarsevne var umåtelig, og det kunde de jo ha noe rett i - .

Det å stå foran en slik avreise føltes ikke så rart; dagligdags som alle ting er nu - .

Men litt vemod i hjertet, for pikebarna, mest Dittan tror jeg.