Kjell Løchens dagbok

8. juni:

8. juni, søndag. Opholdet i Ahwaz varte i 6 dager, og så slo forløsningens time også for oss. I 2 biler kunde vi 6: jeg, Frøystad, Bergan, Hagen, Allan, Moestue, starte kl. ½ 7 om morgenen utstyrt med lerkrukke med vann, kart og gode råd, til stor antagelig lettelse for persertjeneren Matheus, den skitne hallunk som herefter slapp å servere stor middag kl. 23-24 om kvelden m. masse vodka og øl, og syvsovende dovendrog den derpå følgende dag.

Banen går merkelig nok ikke til Abadan som er en stor oljeutskibningshavn, men til et annet sted hvis betydning jeg ikke kjenner. Derfor måtte vi ta bil, og ferden går vesentlig gjennem ørken eller ørkenlignende strøk. De første par morgentimer var friske, og vi kostet raskt unda, men så begynte småtroublet. Først skulde chaufførene ha thé da vi var halvveis, i Dorquain (utt. Dårkhain), så skulde motorene ha vann ved et par steder, da benyttet vi forresten anledningen til å forevige en flott liten kjeltring av en gjetergutt, samt en kamelkaravane som kom majestetisk spankulerende forbi med en ”salaam”-hilsende slusk på toppen og en ditto på et esel mens bena hans nesten slepte på jorden, og han selv plassert oppå bakhjulene på eslet for at ryggen på det ikke skulde knekke, der det ja-nikkende vaklet av gårde. Det var et par kvinner der også, som gikk og spannt garn på en håndtein så det ut til, unge tilsynelatende fikse saker med svart hår og dypsvarte glimtende øine, men det var ikke mulig å komme dem på skuddhold. Dårlige erfaringer kanskje - .

Bilde 1: Ørkengutt i ørkenstrøkene i Syd-Persia. Godt kledt som beskyttelse mot varmen. Det i bakgrunnen er et pigebarn.

Bilde 2: Verdens mest hovne dyr. ”Salaam” sa vi til Hassan på toppen, ”salaam maleikom” sa han. Det betyr ”goddag så meget”, omtrent.

Bilde 3: Kart over Iran.

Varmen steg, og det gikk hardt på vannflasken, og vi måtte begynne å holde igjen for eventuelle hendelser. Og det viste sig at det var riktig, for et stykke syd for Dorquain blev vi stående fast. Avstanden vi skulde kjøre var omtrent 80 miles ): 12-13 norske mil. Efter ca. 55 miles, hvorav de siste 30 hadde gått vekselvis på den ene eller annen side av oljeledningen eftersom veien var god til, og over jernplateklaprende broer når vi krysset ledningen, blev veien dårlig, og mens chaufføren krysset litt for å finne hårdest grunn, stod vi plutselig fast i sleipt mudder.

Elven går ikke så langt fra ”veien” på dette punkt, og de ligger omtrent på samme nivå, så enten flyter elven av og til utover, eller fuktigheten trekker sig gjennem sandet og danner farlige feller for den uheldige bilist. Det var ikke så godt å se heller, for solen tørker det aller øverste laget som får samme tone som grunnen ellers.

Der stod vi og bakset, mens hjulene surret hjelpeløst rundt så det skvatt. Vi var kommet på feil side av ledningen, og i det fjerne kunde vi se biler som passerte på riktig vei. Den andre idioten av en chauffør var ikke bedre enn at han kjørte uti et annet sted til tross for at han så vi stod og bakset.

Vel, det var ikke annet å gjøre enn å stige ut og begynne å bære tørre sand- og jordbeter og legge i rennen under hjulene og forsøke å rygge op, men da heller ikke det hjalp, måtte vi til med snekjetting, og mens hjulene surret rasende så det luktet svidd gummi, fikk vi endelig smårykket bilen op av hullet. Da stod der en blå varmedis rundt hele bilen og radiatoren kokte og freste så vi trodde den skulde ryke i luften. Så måtte vi undsette kameratbilen, og efter ¾ à 1 times forsinkelse kunde vi snu og kjøre tilbake til nærmeste ”oljebro” og komme inn på rett vei.

Bilde 4: Hagen og jeg bakser med bilen mens Bergan knipser. Ute i retning av uendeligheten sees den andre bilen vår i samme knipa.

Bilde 5: På fast grunn igjen. Snekjettinger i ørkenen er et noe uvant syn; det er forsåvidt ørken også.

Hele turen gikk gjennem snau-flat ørken uten vegetasjon eller bare med noen sparsomme tørre tuster hvor noen sauer gikk og gresset under opsyn av en gjetergutt eller –pike, kilometerlangt fra nærmeste jord- og stråhytte.

Denne uendeligheten av vannflatt landskap ga en forestilling om at det tok en viss tid for perserkongene å samle en hær til et felttog eller for å demme op mot et fiendtlig innbrudd. Så visst ingen ”Blitzkrieg”. –

Men det snodigste var nu å se en perser gå og slepe på snekjettinger i ørkenen!

Korramshahr

Lenger nede i retning av Abadan blev bilene tatt på en ferje over en elv, og så gikk resten av veien til Khorramshahr raskt unda i hetedirrende knastørt støvet landskap. Forresten ”landskap” er et altfor godt ord.

Til K. kom vi da kl. 12 og blev ferjet over elven i smale elvebåter, og fikk så kvartér i det derværende ”resthouse” som også er oljeselskapets.

K. het tidligere Mohammera og er knutepunkt for elvetrafikk langs Karun-elven (som kommer fra nord og går gjennem Ahwaz) og Tigris og Eufrat som har felles løp hernede, og det heter Shatt al Arab. Det er et engelsk vicekonsulat der, som vi var blitt henvist til. Ellers er det intet annet å si om Khorramshahr enn at selv om det ligger i en av jordens hotteste avkroker, så virket det dog forfriskende sammenlignet med Ahwaz.

Vi hadde ventet å treffe noen av våre kamerater her, men de var reist til Basrah samme morgen og bare efterlatt navnene sine i øl-listen, men der stod de også endel ganger, dertil hadde de også efterlatt hos tjenerskapet endel uvilje mot nordmenn, hvad vi tydelig merket fra første øieblikk. Jeg tror ikke nettop de har opført sig usympatisk, det skyldes vel heller den ting at gutta våre var blakk og blev betalt for av oljeselskapet (utlegg) og ikke kunde gi noen drikkepenger, og derfor blev betraktet som simplere vare av tjenerskapet. Spørr så om i hvilke lag av folket snobberiet sitter!

I K. traff vi forresten igjen m. Punnett og frue som hadde reist med samme tog som oss fra Teheran og opholdt sig i Ahwaz næsten like lenge. De bodde nu hos viceconsul mr. Davbeny, og skulde videre til Bombay slik som oss.

Ute fra verden meldtes at krigen i Irak var slutt, og at våbenstillstandsbetingelsene skulde være så omtrent de samme som de forhold som hersket før krigen. Det var nu et par dager siden, og dette hadde frigjort endel engelske styrker som var marsjert inn i Syria mot de tyske og de franske Vichy-styrker der.

Oprørsføreren Rashid Ali var stukket av og kom til Teheran mens vi var der, med endel av sine nærmeste følgesvenner. De gikk rundt i gatene i Teheran i flærrete og skitne uniformer og brisket sig.

Det er ikke blitt noe av den bebudede avkortning av detaljene, ser jeg.