Kjell Løchens dagbok

8. mai:

Dagen skulde bringe mig en pussig oplevelse som kunde løpet uheldigere av. Der var noe flyvirksomhet om formiddagen, og da den var over, besluttet vi ”suqs” å ta en tur i de berømmelige basarene 5-6 av oss. Fikk med oss en av tjenerne til guide og trillet av i 2 hestetriller. Disse drosjene var det så mange av at de preget gatebilledet til stadighet. Åpne 4-hjulte vogner m. plass til 2-3 personer, trukket av 2 hester. Hestene der nede var små, ridehestene også; men om de er gode som ridedyr, så er de desto dårligere som trekkdyr. De luntet av gårde i et trav som ikke var hurtigere enn at en mann raskt kunde gå ved siden med noen småsprang iblandt. De blev alltid drevet i trav, og det var det som ødela farten, og pisken var i stadig aktivitet og snertet dem over bakparten. Om de en sjelden gang fikk gå, var det fordi vognene var tomme. Mange av dem var en ynk å se, radmagre med utstående knokler og upussete, og på bukken en snuskete banolitt i hodeklæde eller den karakteristiske irakske spisse båtlue (”sidara”) som forresten alle bar. Pussig hodeplagg å velge i de strøk, sort eller annen mørk farve, uten skygge for øinene eller nakker, så den ga ikke megen beskyttelse mot solen. Men det er nu deres sak.

Bilde 1: Inne i et hjørne av de overdekkede basarene. Dette er kobbersmedens butikk og verksted, dessuten ofte hans bolig.

I basarene hadde vi snart en hale av nysgjerrige efter oss. Noen skumlet, og det var ikke noe hyggelig å gå bakerst, èn kan aldri vite -. Men så forklarte guiden vår at vi var ”norvetsji” og ikke ”inglesi”, og at vi var alliert med ”alemani” og gned pekefingrene parallelt mot hinannen som tegn på dette, og da fikk pipen en annen lyd. Da hadde vi stadig en syklist foran og bak oss som ustanselig ringte med klokken for å gjøre vei, og andre som løp foran og fortalte at her kom ”alemani”. Folk kom frem i dørene sine og klappet i hendene, og vi gikk lange stykker mellem slike håndklappende espalier. Der blev ikke megen ro til å se på varene, og vi fikk overholdet ikke kjøpt noe i dette virvar. Basarene lå i trange ganter, ”veiter” i håndverk sammenligning, som delvis var helt overdekket. Selve butikkene var bare et rum hvor veggen mot gaten var helt borte, og her satt da skomakere, skreddere, hattemakere, bakere, slaktere, juvelérer, teppe- og tørklæhandlere, frukt- og grønnsakhandlere og ellers alt som hadde noe å handle med, og laget sine saker til for alles øine; smeden hamret, bakeren bakte, og skomakeren sålet for allverdens øine. Et broket syn av virksomhet og en broket blanding av mennesker hopet op i hverandre. En bombe her, og virkningen vilde ha vært ubeskrivelig. De fleste var kledt i kjortel eller kaftan eller hvad pokker det heter, barbente eller med sandaler og på hodet et tørklæ tvunnet i en slags turban eller med spiss båtlue. Meget skjegg og stinkende ånde og stikkende øine. Trist var det å se de mange barn med betendte øine, antagelig kjønnssykdom, men opgaven å bekjempe det synes næsten håpløs i denne verden av smuss og uvidenhet. Her var vel det mest oprindelige av det mesopotamiske folkeliv, bare synd at vi ikke fikk studert det grundigere. Kvinner så vi lite til, og kvinner av folket gikk alltid innhyllet i sort vid drakt med sort slør foran hele ansiktet eller fra øinene og nedover. En high class irakerinne har jeg overhodet ikke sett, de fikk visst ikke lov å gå ute, men sitter i bur; til husbruk -.

Bilde 2: Nedenfor en gate med sølvsmeder; de lager nydelige mønstre med palmer, kameler og guffa’er. Legg merke til de svarte luene tilvenstre, ”sidara” som er nasjonalt hodeplagg, og kvinnen som er næsten helt tilhyllet. Dette er hvad som er igjen av ”1001 natt”.

Noen hadde europeisk dress eller en blanding av iraksk og europeisk, og soldater og politi i khaki. Enkelte politikonstabler, trafikkfolkene, var ganske flotte i sorte lange bukser, hvit jakke med høi hals og røde konstabelstriper på mansjettene, og hvit solhjelm med spiss nikkeltopp og andre nikkelbeslag. Men en kalket grav får en si, for det kunnskapsmessige nivå stod like lavt som deres khakikledte kollegers. Deres makt lå i fløiten som hang i den sorte lakk-cartouchen, og de hvite hanskene.

Tiggere var det nok av, i hovedgatene også; enten satt de eller lå langs husveggene, eller de kom diltende efter og klynket sin elendighet og var næsten umulig å bli kvitt uten at man ga dem noe.

Vel, vi besluttet å dra til et annet bazarstrøk og besteg 2 triller igjen. Jeg kom sammen med guiden vår, og da vi blev stoppet for passvisitasjon engang, tapte vi de andre av syne. Et par minutters kjøring hjalp ikke, og på et hjørne stod vi av for å høre med en trafikkonstabel om hvor de hadde tatt veien. Som vi stod midt i gatekrysset og de 2 innfødte fektet og gestikulerte og viftet med passet mitt, var vi jo gjenstand for mengdens opmerksomhet, og de begynte å stoppe op på alle hjørner, for her var jo noe å se på. Han visste ikke beskjed, og vi blev henvist til en ridende konstabel på et av hjørnene, og her gikk da atter passet mitt fra den ene til den andre uten at noe forklarelsens lys gikk op for dem. Man kan saktens spørre hvad det hadde med eftersøkingen av våre kollegers vogn å gjøre, og det gjør jeg også, men de skulde på død  og liv se papiret mitt først og ikke bare politiet men også alle omkringstående, så jeg måtte til slutt dra det til mig så det ikke skulde forsvinne helt. Nu var nok et par ridende kommet til, og to av dem tok mig mellem sig og la hånden på skulderen min for å føre mig ut av folkemengden. Dette så jo naturligvis ut som en arrestasjon, og hvem skulde arresteres andre enn engelskmenn? Så mengden blev morsk i trynet og høirøstet, og politiet visste åpenbart ikke hvad de skulde gjøre. Da optrådte en ung sprogmektig (iallfall relativt) civilmann på skueplassen og efter å ha satt sig inn i mitt papir, fant han det riktigst å føre mig til politistasjonen og ga de ridende og noen andre uniformerte ordre til det, og ba mig følge med for å komme ut av sammenstimlingen. Han var øiensynlig politimann for de lystret ordre, og så la vi da ivei med en ridende på hver side og en bak og noen gående uniformer midt inni, mens folk fulgte med i en åpen ring rundt oss, åpen nok til at konstablenes pisk ikke kunde nå dem. Pisken hadde de mer til å bruke på folk enn på hester, så det ut til. – Nu var det jo ganske oplagt at jeg var en fordømt ”inglesi”, og publikum kunde trygt bruke kjeft – utenfor vår rekkevidde. ”Vår” sier jeg fordi mitt nærmeste følge utmerket godt forstod at jeg var ”alemani” – alliert og følgelig deres venn! Og med skulderklapp fra officerene våre og vennlige smil gjorde de mig forståelig at jeg kunde føle mig trygg og forsøkte å undskylde folkehopen som ikke visste bedre, stakkar!

Bilde 3: Typisk gate i Baghdad, bare noen få hovedgater er bredere. En hest på tvers vil sperre fullstendig. Husene henger utover så de fleste er næsten helt overbygget, (se flyfoto tidl.), og med en åpen renne midt i. Vi gakk aldri dit inn – frivillig.

Jeg måtte smile for meg selv over det absurde i situasjonen, og smilte igjen til dem at dette her gjorde da ingenting, nei da, bare moro! For å bli kvitt folk eller for å ta en kortere vei til stasjonen bøiet vi av fra hovedgaten inn i en av de trange smågatene som Baghdad er opfylt av, og snirklet oss gjennem til stasjonen. Vi var nå kvitt alt vårt påheng ganske enkelt ved at en av rytterne stilte hesten tvers bak oss og sperret derved hele gaten. Jeg spurte om det egentlig var nødvendig for mig å følge helt frem, jeg hadde jo mitt pass som beordret fritt leide, men min civile følgesvenn bare smilte og sa at det er allright, allright. Ellers var ikke hans sprogkunnskaper så omfattende at man kunde holde en konversasjon gående. Han vilde vel bare helt frem og vise chefene sine at han var aktiv, eller (for å være litt mer velmenende) han vilde at jeg skulde bringes helt i sikkerhet. For på stasjonen var det bare ny fremvisning av pass, hvorefter der blev hentet en vogn, og vi kunde sitte op og kjøre tilbake. Stasjonen var full av politifolk med geværer, klar til å rykke ut, i de spente dagene. Forøvrig utmerket de sig ikke ved noen særlig høflighet, verken officerer eller menige. Guiden fra hotellet hadde trofast fulgt med hele veien og smilte undskyldende til at han ikke greide å få mig ut av dette troublet.

På tilbaketuren ga den selvbestaltede livvakt mig det råd ikke å gå ut alene (hvad jeg jo ikke hadde gjort), og tilbød å stå til tjeneste om jeg trengte det, hvortil jeg svarte at jeg jo var blitt bragt inn tiltross for hans ”assistanse”. Han ga mig allikevel sitt navn, men de rare lydene var jo uforståelige for mitt europeiske øre, og jeg måtte få det skriftlig ved fremkomst til hotellet. Han syntes visst jeg var en håpløs uforstående idiot, således er jeg den dag idag like klok på hvad ”Aquaf Baghdad” er for noe, antagelig et eller annet politikontor.

Bilde 4: Noe vaklende engelsk, som man ser.

Vi skulde forresten ikke komme ustoppet frem til hotellet, for like utenfor trillet en bil op på siden av oss og en ung gutt hopper av i cowboystil og entrer vår vogn og kommanderer oss til å stoppe for å få se passet mitt. Jeg var lei hele greia og vilde vifte ham av, men min følgesvenn rådet mig til å føie mig. Fan vet hvorfor jeg skulde vise pass til hvilkensomhelst civil kjekkas, og hvilken nytte jeg overhodet hadde av ”Aquaf Baghdad’s” representant. Dette sa jeg til ham og hoppet ergerlig ut. På toppen av det hele hadde jeg ikke småpenger til kusken, så en av hotellfolkene måtte undsette mig der, og omgitt av hete og tull slang jeg mig ned i salongen, mens Abdul Wahb Abdul Razak lesket sig med en kopp thé efter velgjort tørn -.

Kan banne på at jeg aldri ringte efter ham!

Jeg hadde iallfall det som utbytte av turen fremfor de andre at jeg hadde vært ”innaføre”.