Kjell Løchens dagbok

7. mai:

Da var tjenerne på hotellet adskillig hyggeligere. De var korrekte og tjenestivrige fra første stund av, men efter hvad vi senere forstod var det nok nærmest en litt nervøs forholdsregel fordi de til en begynnelse tok så helt feil av oss; de trodde vi var tyskere i en eller annen slags krigsmisjon, og at vårt foregivende av å være nordmenn bare var kamuflasje, likeså våre falske norske pass. Efterhånden kom de til et annet resultat og blev svært lure og innforståtte. De sa aldri noe direkte, men vi forstod snart at de flestes sympati var på de alliertes side; de kjente engelskmennene som gjester, og fra deres beste side antagelig og innså at noe annet overherredømme eller endog hel frihet vilde være til skade for dem.

Men en av dem droppet det plutselig ut av under en samtale:
”Hyggelig å se så mange kjekke flyvere på en gang”
”Hvad, hvordan?” var den forbausede gjests spørsmål.
”Oh, yes, vi skjønner da litt vi her; men De kan stole på oss”.

De fleste av dem innså det håpløse i Iraks krig mot England og håpet bare at den snart vilde være over. Det nye regime, ledet av Rashid Ali, hadde ikke deres sympati, men ingen turde snakke høit av frykt for angivere.

Vi var en tur ute på shopping igjen, Schultz og jeg og blev overrasket av et bombetokt igjen. Gatene blev ryddet, og vi tok tilflukt i dørhvelvingen i et murhus, også stod vi der og betraktet det baghdadske gatebilde under bombing. Der var ingen panikk, nærmest spent nysgjerrighet. Oss gav de ingen akt på heldigvis. Politiet hadde sittet av og drog hestene inn under dekning; de var fullkommen rolige under mitr.ilden fra takene omkring, og selv da en enkelt soldat fyrte av riflen sin op i luften så nære at det sang i hodet på oss, rørte de sig ikke. Vi skulde hjem til lunch og fikk lov å passere langs husveggene skjønt andre måtte holde sig i ro. Vi blev ikke passvisitert en eneste gang, pussig nok, forresten begynte visst politiet i gata å kjenne oss.

For oss som kom nordfra uten overgang var varmen jævli. Vi hadde vondt for å bevege oss ute mellem kl. 11-16. Luften stod stille og dirret eller slo mot oss i hete pust fra murer og gate, støvet, uren luft, så det nesten sved i ansiktet. Bris hjalp ikke, for luften ute fra ørkenen omkring var like varm. De beste timene på dagen var om morgenen mellem kl. 5,6-8, men da var jeg aldri oppe. Viften på rummet gikk for fullt hele natten, allikevel var det vanskelig å sove, og vi svettet og flyttet oss på lakenet og puten, men det var bare enda varmere. Følgen var at man var næsten ikke ute, men satt på sitt rum eller i salongen. Om kvelden søkte vi ut i haven for å få litt trekk fra elven, men selv der svettet vi ved å sitte stille. Dette var altså i mai.
”Dette er ikke varmt” sa irakerne, ”vent til juli, da gir vi selv op”!

Vi lærte snart å lytte med skepsis til ryktene, thi se, satt vi ikke her tiltross for at vi skulde vært undsatt av engl. nu? Nu så vi frem til lørdag d. 10. mai som den dag vi tidligst kunde komme herfra. Jeg trodde ikke noe større på det.