Kjell Løchens dagbok

6. mai:

Vel, med vårt ”sikkerhetspass” i lommen drog vi da ut på shopping et par av oss, og vasset gjennem heten bort til Hasso Bros., som vel er det største og ”vestligste” altmuligfirmaet dernede. Alene på veien dit, som tar 3 min., blev vi stoppet og passvisitert 2 ganger av analfabetiske gående eller ridende politi eller middelskolegutter, hanekry av sin nye posisjon.

Å komme inn i den forretningen var en behagelig overraskelse, p.g.a. luftavkjølingen for det første, men hadde man vært der en stund, svettet man kul forbanna, det var overtemperatur allikevel, og dernæst for det europeiske og velordnete og velassorterte inntrykk, et Steen og Strøm i mindre format. Hvad skal et slikt firma gjøre om forbindelsen med England brytes i lengre tid? Pakke restene sammen. En fikk et tydelig inntrykk av, her og andre steder, hvor alt i dette landet er basert på engelsk kapital og innflydelse; alle innførte varer, og det var næsten bare det, var av engelsk eller indisk eller amerikansk oprinnelse, og eftersom importen allerede var stanset noen dager var det smått med enkelte ting. Jeg kan ikke huske jeg så en eneste ting av tysk eller pro-tysk oprinnelse, og naturligvis, vil man si, fordi krigen hadde hindret denslags import, men ikke handelssamkvem alene, men alt som hadde noen tilknytning til utland, var engelskrettet, sprog, skikker, klæsdrakt. Og dette landet vil løsrive sig fra det? Om overhodet mulig vilde det i beste fall snu op ned på alt og virke revolusjonerende. Til det bedre for dem? Nepe!

Selv her i dette vest-orienterte hus blev vi møtt med undren og mistro; det rettet sig litt efter at den hentede konstabel hadde undersøkt våre pass (det blev 3. gang), vi skulde ha noen skjorter og andre småting, og det hadde ikke tatt lang tid om vi ikke var blitt overrasket av et bombeangrep. Dermed ruller de svære jernlemmer ned for dørene (vinduer var der ikke, baghdadsk byggeskikk a.h.t. varmen), og så måtte vi stå der og høre på den fjerne rullingen og dirringen i jorden, uten å være ganske sikker på hvad folk der inne og utenfor kunde finne på om de blev ophisset - . De og vi var rolige, eftersom vi skjønte at det ikke gjaldt civilstrøkene i byen; vi så ikke tegn til ophisselse hos dem, det så nærmest ut som nysgjerrighet over det første-oplevede.

Vi hadde fått hotellet til å skaffe oss en radio, og hver aften fremover satt vi i den mørklagte salongen bare i lyset fra apparatet, og lyttet til norsk utsending fra London. Det måtte gjøres med en viss forsiktighet forat publiken ikke skulde forstå at det var de allierte vi lyttet til. Denne aften var det bombeangrep igjen og vi følte oss ikke så helt sikre i hotellet vårt efter at vi hadde opdaget at tvers over gaten lå telegrafstasjonen, eller kanskje det var radiostasjonen hvorfra det nye Irak dagen og aftenen igjennem sendte ut sin hesblesende antibritiske propaganda ved en mann som var slående tysk i anlegget av stemmen og talemåten; jaja, som herren så og hans svende.

Der var tyskvennlige blandt gjestene, så vi måtte alltid være forsiktige. Særlig var det en fyr, doktor eller hvad han nu var, som vi syntes var særlig utiltalende (ikke bare fordi han var pro-tysk), en pralende og hovent utseende forekomst som hadde store dager nu da den irakske armé var iferd med å hive engelskmennene på porten. Han bragte mig til bristepunktet en aften da vi snakket om krigen ved å klappe mig på kneet og si: ”You are one of the victims of the British”, hvortil man utadtil bare kan nikke og være enig i det felles ”engelskhat”, ikke så meget fordet han sa om engelskmennene, men fordi en farvet nisse kan tillate sig en nedlatenhet overfor oss, hvite menn! Jeg har forresten en mistanke om at han var anbragt på hotellet som observatør for å passe på oss, og at han bare bløffet. For det kan da ikke være mulig at en mann av akademisk nivå (om enn iraksk sådant) kan sluke rått det vi foregav? I så fall bekreftet det bare den almene irakske uvidenhet - .

At ikke alle irakere svevet i det samme halvville hjernemørke viser dog følgende lille episode som Ole Jakob B. og Labbe var ute for noen dager senere. De stod i en forretning og tok ut varer da en dresskledt iraker kommer bort til O.J., og der utspant sig omtrent følgende samtale på engelsk:
”Nordmenn, hvad?”
”Jo, vi er da det”
”Lang vei å reise”
”Ja, langt til Amerika”
”Amerika? Dere skal ikke til A. Dere skal til Norge i Skottland”
O.J. som var litt forvirret over denne blanding av treff og bom og ikke riktig visste hvor han hadde mannen henne, forklarte at:
”Vi er nordmenn som har fått utreisetillatelse fra Norge for å reise til Amerika og studere eller skaffe oss arbeide. Dårlig med arbeide i Norge nu, og vanskelige forhold for studenter også”.
Labbe som var blitt oppmerksom på dialogen kommer bort og spør på sitt noe tyskblandede engelsk (får en si), litt røff:
”Where are you?”
“I? I am here” og ler litt av det noe pussige spørsmål som han antagelig godt skjønte meningen med.
”Well, I mean, where æ – æ – æ” Labbe leter efter det rette
”Who are you?” hjelper O.J., mens Labbe litt flat ruller gjeipen inn og tar op sin avbrutte handel.
”Jeg er officer, navn så og så”
”Javel, hvad mener De?”
”Ånei”, sa vesenet fullstendig ovenpå, ”jeg vet bedre beskjed. Dere kommer fra Norge som ligger i Skandinavia med østgrense mot Sverige og vender mot vest til Atlanterhavet. Folkemengde 3 mill. o.s.v.”

Og efter denne åpenbarelse av geografisk viden kommer det: ”Dere lurer ikke mig. Norge blev okkupert av Tyskland ifjor vår og gir nok ikke utreisetillatelse til Statene, nei. Dere er flyktet og er på vei til å slutte Dere til de allierte styrker i Canada. Flyvere, hvad?”

O.J. som var adskillig paff kunde bare gjenta at det måtte være en misforståelse for det faktiske forhold er sånn og sånn, men mannen bare smilte og rystet på hodet og slentret bort, efterlatende to nokså betenkte nordmenn.

Og det var en pessimistisk Bach som kom tilbake til hotellet og fortalte oss historien, hvilket ikke akkurat skulde øke vår trygghetsfølelse. Efter dette ventet vi hver dag å se politiet troppe op og putte oss inn i en bakerovn av et fengsel uten vann eller andre bekvemmeligheter, eller kanskje endog stille oss op mot en mur og så piff-paff som om vi var spioner?

Uff nei, hyggelig var det ikke.