Kjell Løchens dagbok

5. mai:

Vi fikk lov å gå ute litt, og et par av oss tok en tur i byen. Vi slentret langsomt langs gaten som gikk forbi hotellet, hovedgate visstnok, ”Al Rashid Street” eller: ”Sharia ar-Rashid”, men var ikke kommet langt før en politimann stoppet oss og bad om å få se våre pass; det måtte han jo få, og han snudde og vendte på det og bladet uten å forstå noe særlig av det åpenbart, inntil en av de lærde unge 14-16 års byens herskere kom til og tydet skrifttegnene. Da de var overbevist om at vi ikke var ”inglesi”, fikk vi gå videre. Noenlunde det samme gjentok sig 2 ganger til, enten lot politiet som de forstod sig på sakene og lot oss gå, eller også fikk de assistanse av studentene. Den 3. gang blev vi forresten vennlig, men bestemt betydet at det beste vi kunde gjøre var å gå tilbake igjen, og så blev vi ledsaget tilbake. Se det var vår første utflukt i Baghdad. Det tok ikke lang tid å opdage at politiet for størstepartens vedkommende ikke kunde lese, ikke engang arabiske bokstaver som deres skriftsprog benyttet. Det lot ikke til å være så ille farlig å gå på gaten heller når man bare tok det med knusende ro som om det var den selvfølgeligste ting av verden, og lot folk bli ferdig med å glo mens vi slentret forbi. Gikk vi fort, måtte de se mer, og da hadde vi snart en hale efter oss, og grunnen til opløp var lagt. Dette var ting som vi efterhånden lærte oss til. For folket glodde; de så ut som de ikke kunde tro at der gikk hvite menn fri på gatene, og nokså lik engelskmenn. Enkelte skumlet, og deres ansikter sa tydelig at vi kunde dra til helvete, de fleste var nysgjerrige, og noen få som var intelligente nok til å forstå at det (åpenbart) ikke var noe muffens med oss, var vennlige. Vi så aldri på dem, de var luft, og slik må det være dernede, men det der merket vi allikevel. Røre oss eller si noe turde de aldri, alene - .

Bilde 1: Dette fikk S. Ego 5/5-41. I Maude’s have. Semiramir i bakgrunnen.

For at vi friere og med en viss officiell garanti kunde bevege oss ute, skulde vi få et spesielt legitimasjonskort, og vi blev da fotografert for dette øiemed; resultatet for mitt vedkommende står øverst på siden her. Jeg hadde dog passfoto fra Stockholm ennu og brukte det. De irakske myndigheter var oss en stadig gåte; greide de virkelig ikke å forstå hvad slags folk vi var selv efter alle våre åpenmunnede forgjengeres transitt, eller gjennemskuet de det hele og lukket øinene? Var de dumme, eller bløffet de? Vi undret oss mange ganger og lo litt. Ebbesen hadde overfor politiet forklart at vi var emigrert fra Norge på vei til Amerika for å studere eller søke arbeide, og dette gikk loddrett i dem (tilsynelatende) til tross for at de måtte kjenne det foregående års begivenheter hjemme.

Imidlertid, til foreløpig bruk fikk vi våre legitimasjonskort, og her står mitt:

Bilde 2: Nedestående sedelighetsforbryter blev fotografert i Stockholm i apr. –41. Hvem skulde ha trodd han skulde figurere i Baghdadpolitiets annaler også? På papiret står at enhver politistasjon hvortil nordmannen Löchen blir innbragt skal løslate ham straks o.s.v. Dette er visst mitt navn. På frimerket: Prinsregenten Abdul Illah.