Kjell Løchens dagbok

4. mai:

4. mai, søndag:

Jeg lå og drømte fra krigen hjemme, et stykke bok linjene så at man fjernt borte kunde høre veksling av geværskudd og av og til en serie av et automatvåben: en fjern motordur kunde skilles ut, og skytingen kom nærmere. Efterhånden blev jeg våken nok til å huske hvor jeg var, og den tanke strøk mig at engelskmennene raskt kjempet sig frem mot byen. Skytingen blev tydeligere og tydeligere, halvt i ørska tenkte jeg at det er vel ute i forstedene; rop og skrik i gatene og skyting nære ved gav fornemmelsen av gatekamp omkring, og jeg besluttet mig til å stå op. Da, plutselig: Drrrrr drrrrr, braket en mitraljøse ivei like utenfor mitt vindu, og jeg spratt op. En kik ut på gangen viste en del søvnige og nervøse ansikter bortover i dørene, de forstod like lite som jeg. Nu skjelnet motordur sig tydelig ut i ildopholdene, og vi skjønte det var flyangrep. Det var ennu helt mørkt, og en av gjestene som tendte lys på værelset, slukket det i en viss fart igjen efter et samstemmig brøl fra alle andre. Jeg lot døren stå åpen og gikk til vinduet for å få et overblikk om mulig, men det var bare mørkt. Vinduet lå ikke til gaten heller, jeg hadde et hus like innpå vis à vis. Plutselig glimtet det i mørket, og en serie braket ivei; det hørtes som om det var like i øret på mig og jeg huket mig ned instinktivt, en mitr. stod på taket av huset like ved 10 m fra. Fra tid til annen sendte den et brøl ut, og det dirret i glassene på vaskehyllen. Fremdeles kunde vi ikke se noe fly, men duren kom og gikk, og vi skjønte av den at de var så høit at det bare var latterlig å bruke mitraljøsene. En gang forekom det mig at jeg hørte det karakteristiske dunk-dunk fra en automatkanon, men jeg er ikke sikker. Kanskje det bare var at situasjonen ventet det, som gjorde at jeg hørte det.

Efterhånden kunde man begynne å skimte omgivelsene, dette var i 4 – ½ 5-tiden om morgenen, og så – kom det første tunge drønn av bomber. Av retningen å dømme hørtes det ut som det kom fra flyveplassen, og det stemte senere. Det gjentok sig et par ganger, mens folk utenfor ropte i munnen på hverandre og løp frem og tilbake, virvar. Jeg gikk ut på altanen mot haven og elven hvorfra man kunde se i retningen, og der stod allerede noen av våre. Tung, svart røk stod op, og over det hele kretset en enslig engelsk bomber uforstyrret. Jeg så ingen andre fly, og efter noen observasjonsrunder forsvant også dette. Vi blev stående en stund og prate, men så gikk jeg og la mig igjen.

Senere på morgenen kom flyet igjen, eller kanskje det var et annet, det tåpelige mitraljøselevenet tok til igjen, og jeg måtte op nok en gang. Det endte med at jeg kledte på mig for godt i 8-tiden. – En gang skrek folk av glede og klappet i hendene, der gikk visst på en luftkamp, saes det, og ryktet lød at en bomber skulde være nedskutt eller nødlandet. Foruten bomber hadde flyet også kastet sedler som trøstet folk med at det ikke var den civile by eller civile mennesker det gjaldt, og senere efter som sakene utviklet sig, hørte vi at det var forbunnet med dødsstraff å ta op eller lese disse sedlene. Det var Baghdads første bombeangrep.

Irak var i full gang med å mobilisere, hvad vi kunde se forskjellige tegn på. Mange uniformer ute, militærbiler kamuflerte med ørkensøle eller med busker. Ofte drog lastebiler fulle av hojende civile unge og eldre menn til og fulle av soldater fra mob.plassene, mens mengden stod på begge sider av gaten og klappet i hendene. Håndklapp var den vanlige hyldest, selv om det så var til deres egne fly eller angivelig tyske fly i luften, og pussig nok ved enkelte anledninger også til oss, hvorom senere. Byen befant sig i det hele tatt i en nasjonal begeistringsrus, som kunde gi sig farlige utslag, uberegnelig som disse gemytter er, og vi fikk pent holde oss inne, foreløpig.

Det var ikke greit for Ebbesen og belgiseren cr. Dicker som skulde forsøke å rede op i denne floka for oss. Fredag er muhammedansk helligdag, lørdag er jødenes sabbat, søndag er kristen søndag, og jaggu tror jeg ikke noen har mandag til noe hellighet også. Følgen var at man kunde aldri vite om man traff en mann hos myndighetene eller ikke, eller om det i det hele tatt var åpent. Det vil bli for innviklet å skildre alle de ganger de var hos den og den myndighet, legasjon eller konsul, alle de ganger avtaler ikke blev overholdt om måte, alle de tusen vanskeligheter og innvendinger og betingelser som måtte klareres for å kunne få til en ting, og som følge herav alle de skuffelser vi hadde hver gang vi så opfyllelsen av et håp bli skjøvet ut i fremtiden. Det de arbeidet med var 1: transittvisum gj. Iran, 2: returvisum til Syria, eller 3: returtransitt gj. Syria tilb. til Tyrkia. Vi kunde jo aldri vite når de tyske fly vilde landsette tropper i byen, eller om irakerne plutselig vilde finne på å sette oss fast. Derfor hastet det med å komme vekk, her var intet blivende sted.

Jeg skrev noen kort den dagen, til Stina, Liv, Dittan og hjem adressert til mig selv, og dessuten kort til Silfver. Disse blev skrevet på eng. eller tysk, og jeg vet at det til Silfver kom frem. Jeg antydet der den situasjonen vi var i, så kunde de selv slutte sig til resten om de aldri hørte noe mer!

Humøret lettet litt om eftm.; humøret var forresten alltid i topp, pris og takk for det velsignede humøret i de norske guttene, men utsiktene lysnet litt da vi fra ”sikker kilde” fikk vite at engelskmennene var på rask marsj mot byen, og at hele krigen vilde være avblåst innen 2-3 dager!