Kjell Løchens dagbok

3. mai:

Baghdad. Hvad nu?

3. mai: Turen dit ned næste formiddag ga oss en anelse om at her nok kunde bli overraskelser. Stasjonene nedover var befestet med luftvernmitraljøser på taket og mil. vakthold mens toget stod der. Soldatene virket fan ikke vannlige, akkurat. Tilbud om fyr til en soldats cigarett blev avvist med et hånlig blikk. For øvrig var de overraskende kjekke folk; helt engelsk utstyrt, khaki unifom med korte bukser og puttees, solhjelm med slør i nakken, engelske geværer og annen utrustning; unge, brune, friske karer. Da vi rullet inn på j.b.st. i Baghdad, freste en Gloster over hodet på oss; vi trodde først den var engelsk inntil vi fikk øie på Iraks merke, en trekant. Noen sa de så et eng. bombefly også, men det var vel bare tankespinn.

Og så var vi i Baghdad. På stasjonen blev vi straks pårent av en hærskare hotellfolk som vilde ha oss til sitt hotell, enkelte viste frem anbef.skrivelser fra tidl. grupper av nordmenn. Det endte med at Hotell Maude gikk av med hele kaka, og i drosjer blev vi fraktet innover i byen. Jeg var heldig igjen og fikk snappet mig et enkeltværelse; det var bra, bad og dass til og med vifte i tekt, hvilken viste sig å skulle gjøre god nytte i varmen som steg efter hvert. Vifter var det forresten overalt.

Hotel Maude var byens best renommerte hotell; der var riktignok like gode og mange mer moderne utstyrte hoteller der, det nye Semiramis f.eks. som bare var skilt fra vårt ved et gjerde av stråmatter, men Maude hadde god klang. Og dog var ikke eieren mer glad i navnet enn at han gjorde begynnelsen til å forandre det; det blev strøket ut over inngangen ut mot gaten, og der skulde komme ”Hotell Francis Asmar”, eierens navn, isteden. Han var vel redd for at mengden selv skulde ta sig til det under den bølge av anti-britiske stemning som gikk over byen og landet. Jeg så forresten ikke at det nye navn kom op i den tiden vi var der, 3 ½ uke, han tenkte vel at det hele vilde gli over i det gamle igjen, slik som kelneren sa da vi lånte endel Post o.a. illustrerte tidsskrifter fra et værelse, at ”they belong to an english officer, and he will soon be back again” - .

Servicen var god får en si, og maten ikke så verst, men renholdet på værelsene var orientalsk overfladisk. Der blev ikke tørret støv eller vasket gulv på mitt værelse, før jeg bad om det. Ebbesen fikk pruttet prisen ned ganske betraktelig, fra ca. 900 fils til 450 fils pr. døgn, full kost. Irakske penger heter 1 Dinar = 1000 Fils, og kursen var ca. 1$ = 240 fils, altså 1 Dinar = 4$. Vår pensjonspris blev således ca. 7.- norske kroner, og det kan man ikke si noe på. Det var utelukkende fordi vi var så mange, 27 nordmenn og 3 belgiere, at vi fikk denne pris, andre enkeltpersoner måtte op i henimot Dinaren pr. døgn. At vi tross dette fikk god service skyldes at 10% av dette var drikks til betjeningen som de fikk sig direkte utbetalt, og det hadde de aldri fått før. De stakkars fattige djevlene hadde fått sin drikks gjennem hotellets kontor som på østerlandsk vis snøt dem det de kunde. Så vi blev svært populære på det. De kom og takket personlig og løp livskvetten av sig for å opfylle våre ønsker. Man dette var å foregripe begivenhetenes rekkefølge.

Bilde 1: Hotellregning fra Baghdad

Det Baghdadske politi stiftet vi temmelig kvikt bekjentskap med. Som vi nettop hadde installert oss på rummene og stod utenfor og så på folkelivet, som på sin side også stod stille og betraktet oss, troppet der op en skare politifolk med geværer og ledsaget av noen unge spirrevipper i en slags uniform som vi senere lærte var skoleungdom eller studenter som i anledning krigen hadde fått en slags ordenspolitimyndighet. De forlangte å få våre pass, trodde åpenbart vi var engelskmenn, og det trodde visst mengden også; vi ga dem passene litt nølende for en kan aldri vite hvad en kan komme ut for uten dem, og de drog av gårde med dem efter å ha gitt oss det råd ikke å gå ut. Det var forøvrig ganske unødvendig, for her kunde man se med et halvt øie at eventualitetene lå og ventet på en. Senere fikk vi passene tilbake, men der kom også en politisoldat som stilte sig ved utgangen og hindret noen av oss i å gå ut, smilende og blid, men ubønnhørlig. Forøvrig hadde vi en politistasjon på andre siden av oss, så veien var ikke lang for dem.

Politiet var også engelsk utstyrt får en si; korte khaki bukser og jakke med irakske betegnelser og nummer i nikkeltegn festet på brystet og ytterst på skulderklaffene; lue omtrent som tyskernes klædeslue, i khaki med politiskilt. Bevebning som en soldat, og befalets distinksjoner også efter engelsk mønster. Det ridende politi som det var ganske meget av, hadde dessuten flate engelske stålhjelmer. De red alltid flere sammen, patruljer på 3-6 mann i rekke langs en side av gaten eller begge sider, av og til like godt inne på fortauet som utenfor, de var visst på sitt ophøiede sæde høit hevet over loven også.

Men deres åndelige nivå var ikke rart. I høi grad iraksk, dog herom mere siden.

HHvad var nu situasjonen for oss? Den må klarlegges før vi kan gå videre, og en liten politisk oversikt er nødvendig. – Engelskmennene har store oljeinteresser i Irak, en titt på kartet nederst viser det.

Bilde 2: Nokså skjematisk kart, men det viser tydelig Iraksk beliggenhet. Grensene er dog ikke helt korrekte.

Fra Mosul går 2 oljeledninger gjennem fransk Syria til lastehavnen ved Middelhavet. Oljen har ført med sig at de også hadde andre interesser i landet, og til beskyttelse av dette hadde de vel noe militær antagelig, ialfall hadde Royal Air Force noen saker på Baghdad Aerodrome og dessuten en flyveplass utenfor Basrak og i Habania vest for Baghdad. Fra disse gikk det flyverute til Bombay eller Karachi (India), som naturligvis var innstilt da vi kom til Baghdad. Engelskmennene hadde en del å si i Irak, litt for meget efter tysk smak, for de satte igang propaganda for iraksk ”frigjørelse” fra engelsk innflytelse. Der hadde allerede vært et forsøk i april mens vi var i St.holm uten noe særlig hell, regenten som er anglo-loyal holdt sakene da. Men nu hadde det altså lykkes de tyskvennlige britiskfiendtlige å gjøre et kupp og tilrive sig makten, jaget regenten og dannet et råd av 4 ”sterke” ministre, og med løfte om tysk støtte begynt krigen mot England. Tyskerne var da ennu ikke kommet til Syria, men opererte fra Grekenland.
                 
Bilde 3: Dette var skrevet mens vi lå i Baghdad.

Alle hvite ved oljeanleggene i Mosul, som ikke hadde klart å komme sig i sikkerhet, barn, kvinner og alt var blitt massakrert av araberhorder som benyttet anledningen de første forvirringens dager. Det skal dog innrømmes at araberhordene høist sannsynlig var utenfor oprørsregjeringens kontroll. I Baghdad hadde alle engelske institusjoner lukket og folk i hui og hast reddet sig inn i Den Amerikanske Legasjon, hvilket reddet deres liv fra pøbelen. Am. Legasjon var overordentlig sterkt bevoktet utenfra, men de regulære tropper turde ikke røre den. Vi fikk ikke komme i forbindelse med den. For oss som altså var engelskmennenes allierte på vei til å slutte oss til deres krigsmakt, var situasjonen overordentlig pinlig. Hvor meget skjønte irakerne av det, og brød de sig om å gjøre noe med oss i det hele tatt?

Bilde 4: Og her er Tigris selv, en gulgrun strøm hvori alle byens kloakker tømmes, og hvor den opvoksende slekt, og de eldre med, bader og gulper i sig av hjertens lyst. Den runde farkosten heter ”guffa” og er flettet av palmefibrer. Pilen er i strømretningen.

Dette var de fakta vi hørte og de spørsmål vi stilte oss selv, da vi om kvelden satt ute i haven i fengslet vårt ved bredden av Tigris og tygget drøv. Og hvad kunde vi selv gjøre? Reisen videre den til Basrah var stengt, fordi fronten lå mellem Bagh. og Basr. som engl. holdt. Tilbake til Syria kunde vi ikke komme uten returvisum, og for å komme til Iran, som også var en løsning, måtte vi ha transittvisum, som ikke var så lett å opnå hørte vi, og som ialle fall vilde ta noen tid. Og hvad vilde hende i mellemtiden?

Vel, situasjonen var ikke lys; det vi hadde spøkt med som rå uflaks, nemlig at vi skulde bli ”sticking” et eller annet sted, var blitt svart virkelighet. – Hvad som ikke skulde gjøre uroen mindre var at der plutselig dukket op i den mørklagte haven nok en avdeling skolegutt-politi for kontroll av passene; det lot ikke til at de stod under noen felles ledelse akkurat.

Dessuten hadde vi følelsen av å være i disse ubehagelige begivenheters brennpunkt, idet der foregikk kamper 10-15 km. syd for oss, rettet mot hovedstaden. Det var feil, men det visste vi ikke da; vi fikk i det hele tatt god anledning til å konstatere at det fra Norge velkjente ryktetull florerte i enda større utstrekning.

Jeg fikk jo høre litt da, på gr. av mitt vennskap med Dittan på Iraks konsulat i St.holm, for det var naturligvis hun som hadde arrangert det hele!

Det brevet jeg hadde skrevet på toget til Silfver måtte jeg omskrive til et av verdenssprogene og valgte tysk, pussig nok, men det var for at det skulde virke litt heldigere på den nye censur. Jeg har aldri fått vite om det er kommet frem. Jo, det kom frem!

Det var med blandede følelser vi gikk tilsengs den kvelden, dog ikke uten gnist av håp, som det heter. Heldig at vi har evner til å kunne lage oss håp, selv der hvor det skulde synes nytteløst.