Kjell Løchens dagbok

2. juni:

H.K.H. Kronprins Olav. Stedet vi foreløpig skulde til het Ahwaz (utt. som tysk Achwas med stemt s). Like utenfor byen så vi da toget trillet inn litt av det iranske flyvevåben, men bare litt. Der stod en liten hangar med bølgeblikktak og 1 fly utenfor og 1 iferd med å lette. De så ut til å være Gloster Gladiatorjagere. Ellers har de også 1 eller kanskje 2 Spitfire som de ikke får til å gå av en eller annen grunn. Der fulgte med et par flyvere på toget også, i sine lysegrå hotellbæreruniformer, noe av det minst militære og det mest usmarte flyverantrekk jeg har sett.

Vi blev møtt på stasjonen av Hindsverk, ingeniør som jeg hadde truffet hos Bryhns, og som jeg forøvrig svakt husker fra Trondhjem. Bredt trøndersk. Jeg fikk bo hos ham sammen med 4 andre, mens resten dels tok inn i oljeselskapets ”resthouse”, og dels straks dro videre til Khorramshahr.

Dette Ahwaz er det absolutt hotteste jeg har oplevet, men det gikk det og når en bare gjorde sig fortrolig med tanken om at det var uundgåelig. Hindsverk hadde et hus i ”Jernbanebyen” for sig selv som teknisk chef for banen og trafikken, og det beste ved det var isskapet; vi lærte å kjenne husets indre ganske godt, for ut gikk vi nødig midt på dagen.

Byen er opstått som handelscentrum og som formidlingssted for trafikk fra land til sjø, idet dette er det høieste punkt i elven som skib kan gå op til. Elven Karum skar byen over i to, og disse to var forbunnet ved en ganske svær og flott spennbro. Elven ga litt kjølighet om kvelden, og da lå de innfødte i skyggen under broen og langs vannkanten og bare peset.

Den bød ikke på noe av interesse, det eneste var parken hvor folk samlet sig efter mørkets frembrudd og satt og drakk øl og lyttet til uforståelig persisk grammofonsang og så på pikene som drev forbi.

Efter 2 dager blev 3 mann videresendt til Khorramshahr (Khorr – utt. med strupelyd som khan) deriblandt Labbe, og vi syntes alle det var rart at jeg skulde bli sittende igjen som hadde krav på å komme like fort av gårde som Labbe eller Ebbesen eller noen annen. Imidlertid slik var det nu, vi mennesker er jo ikke alltid i stand til å fatte budene fra oven. –

Den engelske konsul mr. King var en kjekk kar og grei å snakke med. Jeg var flere ganger på kontoret hans som eldste av gruppen. Dertil var vi også hans gjester en aften sammen med Hindsverk, (dog efter at vi først hadde fått hollenderen unna!). Han kom efter fra Teheran med første tog og fikk plass hos Hindsverk som ikke var så begeistret for det. Konsulen ba oss holde et øie med ham da han ikke virket helt tillitvekkende på ham, og forsåvidt ikke på oss heller, da han hadde uttalt at han ikke hadde lyst til å bli soldat for sitt land og heller ikke vilde tilbake til Holland og virke som anti-5.kollonist; videre uttalte han at han tvilte på de alliertes seir og at tysk seir ikke vilde være verre enn alliert seir. Så konsulen og vi andre hadde full grunn til ikke å være særlig begeistret for ham. Han blev da også på en behendig måte overflyttet til ”resthouse”.

Ellers var vi også en kveld i den engelske klubben som gjester, men belegget der var engelskmenn som efter decennier hernede var blitt litt bløte og gjorde mest klovne-ablegøier til grammofonmusikk, men ellers snilde og greie mennesker; ingeniører og funksjonærer ved oljen.

Det innendørske dyreliv var rikholdig og heldigvis ikke så fært plagsomt, det eneste måtte da være sandfluene. Det var små næsten usynlige fluer fordi kroppen var omtrent gjennemsiktig, og de krøp igjennem nettingen foran vinduene og plaget oss fært om kvelden og natten så vi ofte måtte ta lakenet helt over hodet, hvilket ikke skulde hjelpe på varmen. Viften i taket gikk for fullt og kastet varme gufs ned på oss. Nei, isskapet var tingen. – Ellers var vi også velsignet med bitte små maur som gikk i fort prosesjon til og fra dropsesken min, og drakk sig fulle på likør i glassene. Trakk man en våt likørstripe på bordet, dannet det sig straks to linjer som sporte den op og derpå marsjerte tilbake i ikke fullt så rett linje. Rene underholdningen i de dagene. Videre hadde huset de største kakerlakker jeg har sett, en femøring vilde ikke alltid kunne dekke dem, og hvorfor skulde man også dekke kakerlakker med femøringer? I Persia? Men de gjorde oss aldri noe, tvertimot var de bare sportslig underholdning når vi forsøkte å drepe dem, og de forsøkte å undfly; de pilte jævveli fort.