Kjell Løchens dagbok

2. mai:

Jo lenger øst vi kom, desto mer ørkenaktig blev landet. Toget gikk gjennem flatland som dirret i hetedisen, og hvor vi av og til kunde se en beduinerteltleir med teltskjørtene løftet op for lufting, teltene var svarte merkelig nok, og med hester, sauer, eller kameler gressende rundt der hvor gress fantes, vidunderlige hester forresten. Disse beduinene satt som statuer i salen sin og gad fan ikke vinke engang som svar på våre vink. Dette var første gang vi så kameler; de løftet hodet og så usigelig hovent efter oss der vi braste forbi, så hovent at vi bare måtte flire. Ellers var det mest sandsletter med de svære snekledte fjellene i nord i bakgrunnen. Et og annet sted et militærfort med trikoloren vaiende over, omgitt av noen trær og blomster. Stasjonsbygningene lignet også mest fort, og hadde ofte mur- eller stenbrakker hvor jernbanearbeiderne bodde med sine familier. En ung araberkone, hun kunde vel være 16-17 år topp, med en unge på armen er noe av det nydeligste jeg har sett, øine som svarte arabernatten med stjerner i; hun var litt engstelig over vår opmerksomhet og gjemte sig litt, men vår åpenbare beundring gjorde henne visst godt allikevel; men jeg tror ikke mannen hennes var fullt så begeistret, skjønt han var bare stolthet og smil, for han holdt sig i nærheten hele tiden. Men skitne var de, det kunde både ses og luktes. – Hvad som ikke var helt behagelig var at vasketankene våre løp tomme, klosetvannet også, så vi hadde en dags anledning til å gjøre den gamle refleksjon at vi vet ikke hvad et gode er før det er borte; i varmen og støvet fra de åpne vinduene føltes det forbannet ubehagelig. Drikke hadde vi ikke kunnet gjøre allikevel. Hvad vi heller ikke likte å være vidne til var den orientalske behandlingen av dyr. Bikkjene f.eks. snek seg kuet omkring som sky hyener, og på flere stasjoner kunde vi se hunder hvis ene forben var blitt kappet av jernbanehjulene, men skyte dem? Ikke tale om. De fikk hinke omkring som best de kunde, og vi blev møtt med forbauselse da vi forsøkte å gjøre bandittene forståelig at de skulde skyte de stakkars bestene; at vi gad bry oss med det! En hund er det forakteligste som fins i orienten, de gad ikke tenke over det i det hele tatt.

Bilde 1: Her kan en bedre se Istanbul-Baghdad-banens løp øverst. Efter å ha vært en tur innom i Syria går den tilbake til Tyrkiet igjen, og går så inn i Syria for annen gang før den kommer til Irak. Mellem disse to stedene danner banen grenselinjen mellem Tyrkiet og Syria. (Kfr. kart næste opslag)

Irak

Ved middagtider gjorde vi oss ferdige med Syria og trillet intetanende inn i Irak (Mesopotamien), og utpå eftermiddagen kom vi til Mosul. Mesopotamien har tidligere vært under tyrkisk overherredømme, men blev efter Verdenskrig I løsrevet og kom under engelsk mandat med navnet Irak, og har visst bare i de senere år vært selvstyrt under en kong Feisal, barnekonge med formynder. (All reservasjon ang. korrektheten av disse fakta.) Mosul er som bekjent rike oljedistrikter; gamle Ninive ligger ikke så langt derifra, gjemt bakom palmene som kan ses fra toget. Her fikk vi da endelig vann igjen, gudskjelov.

Bilde 2: Det omtrentlige løp av Taurusexpr. fra Istanbul til Baghdad. Grensene er noe vilkårlig avlagt. (Kfr. også kart forr. opslag)

Vi var forbauset over å se hvor mange soldater og politimenn der fantes, men tenkte som så at de passer vel godt på olja si. Mer forbauset blev vi da vi blev hindret i å stige ut, og en innfødt officer og en civilmann kom på og forlangte å gå gjennem vår bagasje. De begynte hos mig som hadde kupé i enden av vognen og jeg viste nu frem det jeg hadde, litt forbauset da vi jo tidligere på dagen hadde passert grensestasjonen. Min diplomatpost addressert til Canada interesserte dem særlig, og de tisket endel sammen om den. Så kom Ebbesen og spurte hvad som gikk for sig her, hvem som hadde gitt ordre o.s.v., og mente at de hadde ingen rett til å gjøre dette; han blev hetere i toppen og sintere etter hvert og forlangte at de skulde stanse undersøkelsene, og endte med å si at han vilde klage til de engelske myndigheter i Baghdad. Hvortil det blev svart at det hersket krig mellem England og Irak! Spør om det var bombe - . Jeg har aldri sett en mann bli så overrasket og så fort taus. Men det var jo også en nyhet som for oss virket litt sjokkerende. Dermed kunde vi også forstå det store opbud av uniformer og soldatene som kom i biler for å innlastes i tog. Der hadde vi altså akkurat droppet innenfor grensene den dagen (eller dagen efter at) krigen brøt ut med det land vi var på vei til å slutte oss til, altså var vi Iraks fiender. Ikke kunde vi komme tilbake heller, så det var bare å fortsette til Baghdad og se hvad som kunde gjøres. Men det var unektelig en pinlig opdagelse. Snakke om uflaks!

Efter at undersøkelsene var tilendebragt, og de hadde funnet ut at vi ikke var engelskmenn, fikk vi gå ut av toget og røre oss litt, og så dra videre efter et par timers forsinkelse som dette hadde forårsaket. Men det rare var at ikke alle innfødte lot til å vite at der hersket krig, der var motsigende meninger om det. I hvert fall, noe fanskap var det, og vi gikk tilkøis ikke fullt så blåøiet m.h.t. morgendagen og Baghdad.