Kjell Løchens dagbok

1. juli:

Ceylon

1. juli. Tidlig om morgenen ankret vi op på havnen i Port de Galle, på sydspissen av Ceylon, efter å ha ligget og krysset utenfor hele natten uten å kunne gå inn det trange løpet i mørke.

Denne Galle var en snodig liten plass, og i sitt anlegg og sine bygninger bærer det tydelig preg av historie. Byen er anlagt i det 17. århundre under den hollandske okkupasjon, men er senere overdratt til britisk koloni under Ceylon, som forøvrig har et mere selvstendig styresett enn India ellers. Selve byen ligger på et ness og er helt omgitt av festningsvoller med loddrette murer og merker efter gammel bevebning. Enkelte steder stod noen antikke kanoner og pekte ut over sjøen også. Hollandske navn fins det også noen av, Schwarte Fort, f.eks.

Innen for murene er der smale rette gater, omtrent som i enhver annen gammel europeisk by; der er en gammel hollandsk kirke, og en do. engelsk. På hele stedet er der omtrent 200 hvite, mens befolkningen forøvrig, utover i de innfødtes kvarterer og i byens omgivelser, beløper sig til ca. 45000.

Bilde 1: Innenfor murene; i forgrunnen byens posthus som er bedre enn det ser ut til her. Bakenfor er den engelske kirke. Den gamle hollandske ligger lenger hit op i gaten.

Bilde 2: Dette er en ”dagoba”, tårn i et buddhistisk tempel. Dette ligger inne i byen og er ikke noe særlig å se til.

Bilde 3: Festningsmurene som omgir hele byen; dette er mot landsiden. Der er 2 porter i muren hvorigjennem all trafikk går. Det gamle klokketårnet sees, likeså skyteskårene i muren.

Utenfor murene går en hovedgate langs bukten, og her ligger de små forretningene hvor en kan kjøpe sig morsomme souvenirs; og det var det meget av. Det mest almindelige var elefanter utskåret i ibenholt (ebony) eller palmetre. Kokosnøttskall etc. laget de også mange ting av, likeså av skilpaddeskall, elfenben,  osv. osv. Tingene var latterlig billige; jeg pruttet ned til 2 rupee en elefant av ”King ebony”, det hardeste treet, ” ”gullstener” som bare fins på Ceylon og i nydeligste dråpeform til bare 1 rupee for et par stykker osv. osv. I det heletatt kunde en nok gjøre business på å kjøpe edelstener hvis man bare forstod sig på det, men jeg turde ikke risikere mine få rupee på denslags.

Folkelivet var bare innfødt. Vi drev omkring der i timevis og så på sakene i butikkene og kjøpte litt, og hadde alltid en hale av unger efter oss. Når vi blev trett, kjøpte vi oss en ”pineapple” (ananas) og satte oss på stranden og spiste den, med en stor cirkel av nysgjerrige innfødte rundt oss. Det var litt plagsomt.

Bilde 4: Omgivelsene er tropisk sydhavsø. Herlig klart vann og sandstrand, men pass op for hai. Kokospalmer. Dette er Ceylon.

Der kom en innfødt og tilbød sig å vise oss rundt, men vi gjorde ham stadig forståelig at vi ikke behøvde noen, men han hang på, og vi lot ham tilslutt henge på når han absolutt vilde. Og det var ikke så dumt for tilslutt drog han oss med inn i skauen for å vise oss Buddhatempler. På veien dit kom vi forresten forbi en ”tannlæge”, det var en kineser, og ikke 10 vilde hester skulde få dradd mig ned i den stolen; men han hadde et utstillingsskap som jeg tilfeldigvis fikk øie på, og der fant jeg 2 av de 3 vise aper, dette kinesiske sagn om de 3 kloke aper hvorav den ene ikke vil se noe vondt og holder sig for øinene, den anden ikke vil si noe vondt og holder sig for munnen, og den tredje ikke vil høre noe vondt og holder sig for ørene, der de sitter på huk. Den tredje og siste manglet altså, og jeg gjetter på at det er denne krigs ryktesmeder som har skaffet ham av veien! Nu, jeg fikk dem og de kostet 45 cents! Det var så latterlig billig at jeg trodde jeg hørte feil, men nei, det var nok riktig. Jeg ga dem 50 cents (flott!) og ruslet av med gevinsten. (På Ceylon deles 1 ceylonrupee op i 100 cents).

Så trasket vi gjennem palmeskogen, Bangstad og jeg; palmene var svinaktig høie, tipper en 20-25 m. og ga skygge til skogbunnen som var lite bevokset; det var behagelig temperatur inne mellem palmene. Alle produkter av palmetreet er stor eksportvare, næsten hovednæringsveien.

I og rundt Buddhatemplet tøfflet prester i sin foreskrevne drakt, en gul kappe som var slengt løst rundt kroppen. Først viste de oss et merke i en bergvegg som Buddha skal ha satt i vrede. En svær mannshøi sten var uthugget til et menneskeansikt, og der knytter sig vel en eller annen historie til den også. Inne i forgården måtte vi ta av oss skoene før vi kunde slippe frem foran Buddha inne i det helligste. Og der satt han i mange utgaver inne i et stort glasskap; foran glasskapet og på gulvet var der strødd med blomster. De satt som Buddhafigurer flest med korslagte ben, og et underlig smil i ansiktet. Det så ut som vi følte guddommen mer enn alle de innfødte som fulgte oss inn, for de så mere på oss enn på guden sin, og hvisket og tisket sig imellem og småsmilte, kanskje over at de hadde fått narret av oss skoene?

Utenfor så vi på en ”dagoba” som er et slags tårn, med små Buddhaer rundt i nisjer i veggene utvendig. Gulvet var belagt med en slags mosaikk av hvad som for oss så ut som potteskår i alle farver.

Bilde 2: Dette er en ”dagoba”, tårn i et buddhistisk tempel. Dette ligger inne i byen og er ikke noe særlig å se til.

Han viste oss et til lenger inn i skauen, og det var større og litt mere utstyrt. De hadde et eget avlåst rum for en svær figur som vi fikk se på. På begge sider var han flankert av figurer av fete buddha-soldater med sverd og skjold, og 2 løver som viste gapet sitt. Der stod en oljelampe og brant foran.

Oppe i et klokketårn fikk vi se avtrykk av Buddhas fot på en svær stenblokk. Avtrykket var ca. 1 ½ m. langt og ca. 75 cm. bredt og like dypt hele veien, va. 1 cm ned i stenen, så han må nok ha vært plattfot den store Buddha. Tærne var parallelle og helt regelmessig avtegnet, pussig fot!

Der stod noen små skåler rundt omkring, av lere og så store som en tekopp omtrent; der helte de kokosolje med veke som de tendte på hver gang de skulde be. B. og jeg fikk med oss hver vår.

Utenfor klokketårnet hadde de et stort hult tre til bolig for en kobraslange som visstnok holder vakt der. Heldigvis var ikke vaktholdet deres så strengt, for vi så ikke noe til den.

Vi snakket med en av prestene som kunde litt engelsk; der gikk flere unge gutter rundt i prestedrakt, og han forklarte at de kunde begynne prestestudiet allerede ved 12-årsalderen, og da kunde de være ferdig presteutdannet ved 17-årsalderen.

Det var morsomt å ha sett det, bl.a. fordi det forandret min opfatning av hvordan de omgikkes sin guddom, det var så helt naturlig og liketil, og ikke noe opstyltet knefall og fekting, hvad jeg tidligere hadde trodd.

Efterpå førte han oss en snarvei over ”Residency Hill” hvor de officielle myndigheter o.a. hvite har sine kvarterer, og så dimiterte vi ham; han hadde vært høflig og tjensetvillig hele tiden, og vi gav ham en rupee hver, hvad han syntes fornøid med.

Der skulde være en engelsk klubb på stedet, og vi greide å snuse den op og tenkte å spise middag der om kvelden. Det lot sig ikke gjøre, så vi blev bare sittende og prate med et par av medlemmene. De trodde først vi var fra The R.A.F. sa de, da de så oss entre, og var noe forbauset over å høre at vi var nordmenn. Men de var hyggelige og bød på drinks.

Bilde 7: Det eneste sted for en drink og et pent dekket bord.

Det har engelskmennene stort sett gjort alle steder, også de unge guttene vi traff på i det nærliggende hotell vi styrte våre skritt for å spise. Det var mange menige soldater fra en flyvestasjon et stykke fra Galle (i civil). Vi pratet endel med dem, og de satte oss på idéen å avlegge et besøk der ute. Da de hørte vi skulde til England, skrev de små hilsener på lappen og ba oss poste dem i England, hvad vi naturligvis med glede påtok oss.

Dagen efter trillet vi derut, og den stedlige ”Master Attendant”, hvis gjest vi var, kjørte oss selv ut efter at vi hadde ringt og bedt oss sjæl til thé.

Flyvestasjonene ligger ved et lite vann ca. 7 miles fra Galle, og vi måtte kjøre på en humpete skogsvei og krysse jernbanen for å komme dit. (Der går jernbane fra Galle til hovedstaden Colombo og ellers til steder på Ceylon). Der blev blev vi mottatt i officersmessen som bestod av 4 mann inkl. chef: Flight Lieutenant L. W. Young (canadier), F/Lt. G. A. Adney, Flying Off. Grieve og Pilot Off. Whitworth (?) (accountant officer). Vi hadde det hyggelig og greide da ved gjensidig flid å føre en noenlunde sammenhengende samtale. Vi fikk se på flyet deres også, inn- og utvendig, det lå ute på vannet og vugget, en amerikansk Consolidated flybåt Catalina, m. 2 mot. og 8-9 manns besetning. Ja, det var saker. Ellers var stasjonen ikke stor og ganske ny så det ut til, ialfall på husene.

I samtalens løp kom jeg til å nevne møtet med sold. deres igår og at de hadde sendt lapper med oss. Det viste sig at det var forbudt, og at alt måtte censureres gj. avdelingschefen. De bad mig derfor sende lappene ut hvilket jeg lovte, og gjorde næste dag via losfamilien.

Vi blev buden til middag også, og her er menyen. Efterpå var det pjolter og lek med det diminutive ekornet de hadde, og efterhvert la de bena på bordet og gjespet høilydt, og alt var bare hjemlig idyll. Der var så visst ingen stiv messetone, og de firte flagget også uten ceremonier.

Bilde 8: Skråskriften er navn, ikke retter!

Leirens bil kjørte oss inn i høljende regnvær. Eftersom det ikke var noen personbil, men halvt en lastebil, stod de i begrep med å anskaffe sig en personbil, men vilde ikke betale mer enn 200 rupee for den, en gammel Citroën som selgeren forlangte 300 for. Hans geberder over prisen var severdige og gripende.

Hos ”Master Attendant” som egentlig er ”Assistant M.A.” av M.A. i Colombo, var vi gjester et par av oss til lunch etc. Hans opgave er samtidig å være havnefogd, fyrvokter, los, h.politi etc. etc. og har til dette en stab av innfødte sjøfolk, ca. 30-40 mann. Han hadde et ganske pent hjem og viste oss stor gjestfrihet. Han selv var pacifist selv nu under krigen, og hadde opslag av Rabindranath Tagore på veggene, men hans kone var krigshissig som bare pokker. Da jeg vilde kjøpe mig en dekkstol (3 ru.), ikke bare kjørte hun mig til og fra møbelhandleren, mens spanderte også for egen regning dekkstoler på de 3 andre gutta som ikke hadde. Og det måtte jeg for Guds skyld ikke fortelle ham, for slikt er understøttelse av krigsførende og krigsforlengelse.

Bilde 9: Dekkstol, 3 rupee = ca. kr. 2,50 n.

Men han lot ikke sine meninger komme tilsyne overfor oss og var idetheletatt kjekk kar. Han tok oss med op i toppen av det flunkende, moderne fyrtårnet, 30 m. høit, hvorfra vi kunde se hele Galle og langt utenfor. – De var svært interesserte i våre historier og vår ferd i det hele tatt, både flukten på ski ut av Norge og våre oplevelser senere, og hadde ikke trodd stort av historiene om tyskerne før de hørte dem bekreftet av oss.

Jeg la inn hos dem brevet til flyveleiren med lappene, og la ved dessuten et av mine små norske flagg og lovet dem at de skulde få se ”the colours in the air some day”!

Håper de fikk det.

Fra Galle sendte jeg kort til S. og til Bryhns, som jeg nu vet at hun har fått ialfall. (Har hun?)

Sluttelig, å minnes fra Galle bør de innfødte sjauerne som lastet båten; de ga et broket og fremmedartet billede for oss.

Vi lå jo ute på havnen da der ikke fantes kaier, derfor måtte all last fraktes ut i lektere, og vi også forsåvidt når vi skulde inn og ut; det var ingen liten konto det, for svina tok sig betalt. For turen inn tok de ingenting, men man kom jo pokker ikke om bord hvis man ikke betalte det de forlangte; og 1 rupee er meget for en rotur, pro pers NB.

Bilde 10: Slik blev skibet vårt lastet. Det tok endel tid.

Men det var lekterne; de blev rodd ut av 2 mann uendelig langsomt, tunge som de var, og lå langs skibssiden og drivet i dønningene, av og til dypt nede; slett ingen lett jobb å laste under slike forhold. Sjauerne selv var små meget smale folk, og ikke særlig sterke. Alt de hadde på sig var et lendeklæde som bare skjulte genitalia og skrevet, ellers var de splitt nakne. De krabbet omkring som apekatter og vimset mere enn rasjonelt var, og alle tygget de sine krydderblader med rødt spytt. Påkledningen efter arbeidets slutt blev foretatt meget omhyggelig så enkel den var; bare en bluse eller kort skjorte, rundt livet strammet med et langt skjørt som var et eneste klæde, og på hodet et klæde som bare lot hårknuten fri; for mennene hadde langt hår med knute i nakken. Men der blev lagt megen flid i at disse enkle plagg skulde sitte riktig.

På land virket de innfødte ærbødige og litt krypende, men så snart de følte sig utenfor kontroll viste hatet mot de hvite sig; for det er like stort her som i Østen ellers. Et par av gutta som kjørte i rickshaw en kveld i mindre beferdede gater, fikk en regn av sten og kokosnøtter efter sig, men det vilde ikke vært tilrådelig å stoppe og øve represalier. Gemyttene koker litt over dernede, og drap er ingen sjeldenhet; en kokosnøtt kan være grunn nok til manndrap.

Rickshawkuliene var fantastiske til å trekke og til å løpe; og de holdt adskillig bedre fart enn hestedrosjene i Baghdad og Teheran gjorde. Fine bein og fine lunger og kondis. De var det eneste som imponerte oss der.

Bilde 5: Rickshawcooliene var møtt frem i hopetall ved hver landgang vi gjorde. De var fantastiske til å løpe.

Bilde 6: Gatebilde fra utenfor murene. Coolier og oksekjerrer var de mest fremherskende trekk.