Kjell Løchens dagbok

1. juni:

Videre fra Teheran.

1. juni, søndag, 1. pinsedag:

Så var det oss resterende 15’s tur til å dra, og om morgenen kl. 8 så precis som det overhodet går an, gled toget ut fra stasjonen. Vi hadde celebert opmøte også, for den britiske militærattaché oberst – var møtt op for å ta farvel. De persiske jernbaner er gode og kjent for sin precisjon. Dette var kanskje ikke kjent nok for vår hollandske venn som kom for sent, efter foregående natts rangel. De 15 som reiste var altså Ebbesen, jeg, Labbe, Schultz, Frøystad, Winum, Bergan, Bach, Rinde, Thingulstad, Askvig, Moestue, Sættem, Allan, Hagen; dessuten fulgte konsul Lærum i forretninger.

II kl. var bra, men det blev allikevel trangt for et døgns reise bare å sitte og sitte; jeg fikk dog sove utstrakt om natten allikevel.

Med toget fulgte endel iranske officerer; de var stramme nok i sine skreddersydde, men da vi utpå eftermiddagen kom ned i lavere og hete strøk, tok de av sig jakke og bukse og satt i tykk underbukse og var ikke fullt så stramme lenger. Det gikk an, men da noen av våre blottet overkroppen, protesterte de ved å gå ut av kupéen; det var dog civile som gikk ut. Og da jeg ved en landsbystasjon lenet min nakne overkropp ut av vinduet var det ikke måte på peking og fnising fra de mannlige og forskrekket nysgjerrighet fra de kvinnelige innfødte. De var nok overhodet ikke vant med européere efter den sammenstimling og måping som fulgte Bach og Rindes avstigning, se for øvrig foto desangående.

Banen gikk gjennem forskjellige slags landskaper, fra knastørre ørken- og stenstrøk til frodige daler og fjellstrøk. Noen steder var utvist ingeniørkunst som nok kunde måle sig med Taurusexpressens såvidt jeg kunde skjønne, og dette var norske ingeniørers verk. På grunn av stor høideforskjell var temperatursvingningen tilsvarende, og over høidestrøkene om natten frøs jeg.