Kjell Løchens dagbok

1. mai:

1. mai 1941.

Jernbanereisen den dagen er den villeste jeg har hatt. Nedfarten ut av Taurusfjellene går gjennom pass, over avgrunner, langs styrtninger, over svimlende broer, gjennem tunneller som man av og til hadde inntrykk av hang i fjellet over avgrunnene, kort sagt en fantastisk tur langs et jernbanebygg som gjør norsk do. til barnemat. Farten var slik at man av og til holdt pusten, og merkelig nok gikk det bra. Enkelte 1. panoramaer var meget vakre; slik som det stedet hvor banen gikk oppe i den ene siden av en U-dal, hvor jordbunnen var helt rød, rustrød, som en semsketskinns damehanske, og hvor det friske grønne gresset tegnet sig underlig av i skarp farvekontrast; jeg har aldri sett noe lignende, næsten glansbilde-aktig i farvene. Da vi kom ut av fjellene, skulde vi være kommet så langt syd at vi kunde se Middelhavet: jeg så det ikke, men noen mente de kunde.

Bilde 1: Dette er Lille-Asia. De snekledte fjellene er over 3000 m. høie, evig sne. Floraen på høifjellsplatået er noe karrig. Bildet tilh. med landsbyen vider at en mekanisert erobrer vil støte på vanskeligheter.
Bilde 2: Adana, hvor Taurusexpressen deler sig med en linje til Baghdad og en ned til Mersin ved Middelhavet. (Se kart imorgen)

Temperaturen kom ganske godt i været der nede. Oppe i Ankara og i fjellene om natten hadde det vært direkte kjølig, men her nede tinte vårt nordiske iskalde ganske raskt. Nu var det ikke så ille så lenge toget var i fart, men på stasjonene kjente vi det. Her nede i det middelhavske flatland begynte det å bli nokså flatt og tørt og avsvidd, vi fikk et godt inntrykk av at Tyrkiet var et stort land med vekslende livsforhold.

Denne dagen fikk vi et sørgelig budskap: kpt. Ebbesen hadde av konsulatet i Ankara fått en bunke ”Norsk Tidend”, og her leste vi at vår kollega John Schou, ltn. i Hærens Flygevåpen, var falt i luftkamp over England i mars måned; det gjorde oss nedtrykt og skapte mange refleksjoner.

I Ankara var 12 mann steget av for å ordne syrisk visum før de kunde fortsette reisen. Til gjengjeld fikk vi en tilgang i Adana på 2 mann, idet Ole Jakob Bach og Bjørn Rinde ganske enkelt hadde forlatt sin gruppe en uke i forveien, simpelthen bare hoppet av og slått sig til ro for å vente på vår gruppe hvor deres specielle kamerater befant sig. Her hadde de da vegetert og levet som gjester hos befolkningen, ridd eselturer, spilt de innfødtes spill og dovnet sig som skikk og bruk er i de strøk. De joined up og vi tok dem da med, men Ebbesen bante på at de skulde være de siste til å få plass fra Baghdad av. Tiden viste noe annet, thi den gang kjente vi ikke alle til O.J. Bachs egenskaper!

Syria

Utpå eftm. trillet vi inn i Syria og støtte på franske officerer i flate kepier med snirkler oppi og høirøde uniformsjakker, og folkelige typer av like malerisk men ikke fullt så velordnet utseende, og her er noen av dem. Gruppen med operetterøvere i midten blev føiet med en flaske russisk konjakk, og nederst gjør O.J.B. tryllekunster for et blandet ucivilisert, civilt og militært publikum. Gad vite om det ikke er bror av Jean-Hansen vi treffer nederst til høire. Ellers kan sees Jakobsen, Lundevall, Thue, Frøystad, Thingulstad, Rinde, Moestue, Sættem. Resten heter Mohamed Ben Hassan allesammen.

Se bilde 3-5.