I valget av våpen har kommunene gjort seg nytte av hele den heraldiske motivkretsen. Blant de over 300 våpnene fra senere år har vi gjort et lite utvalg som viser eksempler på det.

I heraldisk fagspråk blir alle motiver kalt figurer. Det finnes to slags figurer, de alminnelige figurene som omfatter dyr, planter og gjenstander, og de heraldiske figurene som består av geometriske mønstre.

De aller fleste kommuner legger en spesiell mening inn i våpenet, noe som gjør det til et naturlig samlingsmerke. Et geometrisk motiv kan henspille på en fjellformasjon eller en elv, eller det kan gi uttrykk for samhold og styrke. Et dyr eller en plante kan være spesiell for kommunen eller være rikelig representert der. På samme måte kan det legges symbolikk i fargene. Dette er viktig for kommunene som våpeneiere, men det har ingen betydning for om våpenet kan godkjennes eller ikke.

For slett ikke alle motiver kan godkjennes. Mange kommuner har erfart at motiver er blitt avvist med den begrunnelse at de ikke hører til i den heraldiske motivkretsen. Det gjelder for eksempel tall og bokstaver. Andre motiver egner seg ikke for den heraldiske flatestilen. Smale og spinkle motiver kan ikke brukes fordi de ikke fyller skjoldet. Det samme gjelder motiver der omrisset gir et upresist eller tvetydig bilde. Det er ikke noe forbud mot gjenstander av nyere dato. Men ofte utelukker de seg selv, fordi formene blir kompliserte.

Hattfjelldal

Sør-Varanger

Den enkleste måte å dele et skjold på, er med en rett linje som går vannrett, loddrett eller på skrå den ene eller andre veien. Skjoldet er da henholdsvis delt, kløvd, skrådelt eller venstre skrådelt. Istedenfor en rett linje kan det brukes et mønster eller snitt.

På denne måten er Hattfjelldals våpen delt med tindesnitt, mens Etnes våpen er kløvd med duestjertsnitt. Sør-Varanger bruker en skrådeling med flammesnitt og Grue en venstre skrådeling med buet ulvetannsnitt. For kommunene betegner tindesnittet en fjellformasjon, duestjertsnittet godt samhold, flammesnittet fellesskapet mellom tre folkeslag og det flammelignende ulvetannsnittet svedjebruk i skogen og den store kirkebrannen i Grue i 1822.

Andre snitt som forekommer, er palisadesnitt - valgt fordi Skaun har fire bautasteiner, trappesnitt - fordi Nome har slusene i Telemarkkanalen, virvelsnitt - fordi Ølen er et kommunikasjonssentrum, og kløverbladsnitt - fordi Rakkestad har godt jordbruksland.

Alt i alt finnes det 15-20 snitt. Her er heraldikken svært normbundet, og derfor er det ikke gjort plass for andre enn de tradisjonelle snittene i norske kommunevåpen. Variasjonsmulighetene med snitt er likevel nesten uendelige, fordi snittene kan kombineres med andre heraldiske figurer.

Skaun

Ølen

Nome

Rakkestad

Etne

Grue

Alstahaug

To parallelle linjer danner en bjelke. I Alstahaugs våpen har bjelken taggesnitt, mens Skjeberg har en skråbjelke med bredt tannsnitt. Den buktende formen i Hobøl kan beskrives som et skysnitt, mens det smale båndet kalles en streng. Fordi strengen står loddrett, og en loddrett bjelke kalles en pæl, er dette skysnittet pælvis stilt. Modum har et av de vanligste snittene, et bølgesnitt, men her kombinert med tre parallelle strenger, en trillingstreng.

Betydningen som legges i disse våpnene: Alstahaugs våpen symboliserer de syv søstre og speilbildet av dem; Skjeberg markerer det store Østfold-raet; Hobølelva har et buktet løp; Modum har tre store elver.

Skjeberg

Modum

Hobøl

Gulen

Hjelmeland

Kors er et svært vanlig motiv i all heraldikk, og slik er det også blitt i norske kommunevåpen. Formelt sett er kors en heraldisk figur når det berører randen av skjoldet og et alminnelig motiv når det står fritt på skjoldbunnen. Særlig de frittstående korsene har en mengde variasjonsmuligheter, mange flere enn de som er brukt i våre våpen.

De korsformene som er vist her er utbøyd kors (Gulen), korset kors (Røyrvik), andreaskors (Hjelmeland, Valle, Krødsherad), gaffelkors (Midtre Gauldal), kløverbladkors (Vestby) og liljekors (Jølster). Andre former som brukes i kommunevåpen er utskrådd kors, ankerkors, antoniuskors (T-kors), grenkors og hjulkors.

Betydningen av motivene er vidt forskjellig. Noen henspiller direkte på steinkors som ble reist langs kysten i tiden for innføringen av kristendommen (Gulen), ett viser til samisk tinnbroderi (Røyrvik), andre til en y-formet kirke (Midtre Gauldal), til stedsnavnet (Krødsherad), til flettverket i jærstolen (Hjelmeland), til konstruksjonselement i stavkirkene (Valle), til tre kirkesogn (Vestby), og til en stormann i middelalderen (Jølster).

Krødsherad

Vestby

Midtre Gauldal

Jølster

Røyrvik

Valle

Ullensvang

Selv om hovedregelen for kommunevåpen har vært at det bare skal være ett motiv i våpenet, finnes det enkelte unntak. De skyldes at noen kommuner har villet overta våpnene til slekter eller personer som bodde i området i middelalderen. Forutsetningen er naturligvis at våpenet er gått ut av bruk. I slike tilfeller går hensynet til det opprinnelige våpenet fremfor kravet om ett motiv.

Ullensvang bruker våpenet til lagmannen Sigurd Brynjulvsson på Aga. Våpenet forekommer på gravsteinen hans. Det inneholder en bjelke, altså en alminnelig figur, "fulgt av" tre liljer. De har sin karakteristiske stiliserte form og er blant de alminnelige motiver som var oftest brukt i middelalderen.

Våler kommune bruker våpenet til ætten Bolt. Også det inneholder liljemotivet, her en halv lilje "fast på delingen". Det andre motivet er en meget vanlig heraldisk figur - to sparrer.

Våler

Det finnes et stort antall dyr, fugler, planter og gjenstander i de nyere kommunevåpnene. Mange av dem er sentrale og klassiske motiver i heraldikken, som løve, hjort, bjørn og ørn, lilje og rose, eik og lind.

I utstillingen viser vi ikke slike motiver. I stedet legges vekten på våpen med motiver som er mer spesielle for norsk dyreliv, planteliv, og redskapskultur. Vi har fått våpen med elg, moskus, geitebukk, ryper og skarver. Et overnaturlig vesen finner vi også: huldra er kommet med, men ikke troll. Potetplanten og jordbærplanten er representert, likeså mogop, furukongler og en rognekvist. Av redskaper og gjenstander finnes for eksempel barkespader, skistaver, pennesplitt, klepp, nøkler, hardingfele og lavvo.

Blant disse våpnene er det også flere heraldiske nyskapninger. De gir den kommunale heraldikken et særnorsk islett og viser at heraldikken til tross for sin ærverdige historie langt fra er en stivnet ytringsform.

En lang rekke profesjonelle utøvere og dyktige amatører har bidratt til mangfoldet av kommunevåpen fra senere år. I utvalget av våpen med alminnelige figurer er disse representert: Stein Davidsen, Ulf Dreyer, Bjørn Ellefsæter, Øyvind Kvamme, Arne Løvstad, Truls Nygaard, Inge Rotevatn, Einar Skjervold og Arvid Sveen. Blant disse må Arvid Sveen fremheves som en meget produktiv og formsikker våpenskaper.

Også flere andre har utført mange våpen: John Digernes, Harald Hallstensen, Magnus Hardeland, Halvor Holtskog, Daniel Rike, Even J. Skoglund og Jarle Skuseth.

Etter Trættebergs tid som heraldisk konsulent har Riksarkivet strengt holdt seg til oppgaven som rådgiver. Tegneoppdragene har gått til andre. Det har vært en grei rollefordeling.

Riksarkivets oppgave har vært å informere om reglene, og undersøke om ønskede motiver ikke var opptatt av andre våpeneiere som en måtte ta hensyn til. Dernest har oppgaven vært å utforme våpenbeskrivelsen og se til at tegningen svarte til beskrivelsen. Til tegnere uten erfaring med heraldikk har det vært nødvendig å gi mer direkte rettledning om heraldisk stil. Men arkivet har vært mer tilbakeholdende med å ytre seg om spørsmål av rent estetisk kvalitet og har ikke latt slike hensyn være avgjørende for spørsmålet om godkjenning.

Utenom de våpnene som har fått sin formelle godkjenning i løpet av de siste hundre år er det 13 kommunevåpen - tidligere byvåpen - som stammer fra tiden før godkjenningsordningen ble etablert i 1898. De betraktes på alle måter som fullverdige våpen, og det er neppe noen av kommunene som ønsker å forandre eller fornye dem. Det finnes også omkring 15 våpen fra de siste 50 år som brukes uten godkjenning, og et par kommuner som bruker merker uten våpenform. Men stort sett har også disse kommunene slått seg til ro med sine valg.

Skulle det komme kommunesammenslåinger i fremtiden, må vi regne med at de nye kommuneenhetene velger sine våpen blant de eksisterende, fremfor å få laget nye. Det er iallfall erfaringen hittil.

Derfor må vi anta at Riksarkivets innsats for å bidra til utformingen og godkjenningen av nye kommunevåpen nå stort sett er fullført. I denne prosessen har det vært gledelig å se at heraldikkens gamle verktøy har fungert godt for å skape individuelle kjennetegn for alle landets kommuner. Samtidig har disse kjennetegnene fått et felles preg av verktøyet - et preg som er verdig, og som er robust mot kortsiktige forandringer i stil og smak.

INNHOLD

FORRIGE SIDE