Historien om Bodil Biørn

Bodil Biørn ble født i Kragerø i 1871. Hun tilhørte en familie som siden tidlig på 1700-tallet hadde bygget formue og innflytelse på skipsfart, skogbruk og trelasthandel.

Hun fikk middelskoleeksamen og så for seg en fremtid som konsertsangerinne. Lite tydet på at hennes liv skulle bli dramatisk.

Da hun var 25 år gammel, opplevde Bodil Biørn en personlig religiøs omvendelse. Hun bestemte seg for å bruke sitt liv i Guds tjeneste og til å hjelpe syke og lidende mennesker, spesielt barn, og hun utdannet seg til sykepleier ved Diakonissehuset i Oslo. I 1903 kom hun i kontakt med Kvinnelige Misjonsarbeidere, hvor hun fikk høre om nøden i Armenia. I 1904 begynte hun på dansk KMAs misjonsskole i København, og i 1905 var hun klar til å reise til Armenia. De første årene var hun tilknyttet organisasjonen Deutscher Hülfsbund, med støtte fra norsk KMA. Fra 1912 og til hun i 1935 reiste hjem for godt var hun i norsk KMAs tjeneste.

Musch, utsnitt av foto i Bodil Biørns album. "x Guttenes Skole, xx Vaisenhus, xxx Smaapigenes Hjem og Skole"

De første par årene oppholdt Bodil Biørn seg i byen Mezereh, hvor hun arbeidet i barnehjem og blant fattige i omliggende landsbyer. I 1907 flyttet hun sin virksomhet til byen Musch. Her åpnet hun en poliklinikk og mottok mellom 30 og 60 pasienter daglig. Hun hadde tilgang på effektive medisiner, blant annet mot øyensykdommer som var vanlige. Hun satte i gang en skole der unge piker og gifte kvinner kunne lære å lese. Til tross for at myndighetenes armenskfiendtlige holdning ga grunn for engstelse, opplevde hun at arbeidet i Musch hadde stor fremgang.

Musch hadde en armensk befolkning på omtrent 25.000 mennesker, og rundt byen fantes ca. 300 landsbyer. Bodil Biørn oppholdt seg fortsatt i Musch da tyrkiske myndigheter satte i gang sine massakrer på den armenske befolkning i 1915. Den svenske sykepleieren Alma Johansson, som arbeidet sammen med Bodil Biørn, forteller (sitert i rapport fra Deutscher Hülfsbund til det tyske utenriksdepartementet 22.november 1915):

"Den 10. juli om kvelden begynte en voldsom skyting som varte i et par timer. Neste morgen var hele byen under våpen. Ingen armenere våget seg utendørs. Jeg gikk til Mutesarif (den tyrkiske guvernøren) og ba ham om å sørge for sikkerheten for våre hus. Han var svært sint, og sa at det var til pass for oss som ikke hadde reist før. ... Søster Bodil lå alvorlig syk av tyfus. Jeg ba om et par mann til hjelp og en oksekjerre for de syke, men det kunne han ikke gi. ... Allerede første dag ble ytterdøren til barnehjemmet slått i stykker. Jeg fikk ordre om å åpne, de så etter flyktninger. En av våre landsbylærere, som var kommet til oss dagen før og som på grunn av den voldsomme skytingen ikke hadde kommet seg videre, ble ført bort. Noen piker og en kvinne som sto ved siden av meg, ble skutt. ... Så mye er sant: Bortsett fra et lite antall kvinner som tyrkerne tok for seg selv, er alt som armenisk heter i hele Musch-området utryddet."

Etter tre uker fikk søster Alma og Bodil Biørn, som ennå var syk, lov til å reise fra Musch, og kom etter ni dagers reise på hesteryggen frem til Mezereh hvor situasjonen var noe tryggere.

Utslitt etter det hun hadde opplevd kom søster Bodil hjem i 1917. Med seg hadde hun en to år gammel armensk foreldreløs gutt som hun hadde tatt til seg, og som hun kalte Fridtjof. I de neste fire årene reiste hun rundt i Norge for å fortelle fra arbeidet i Armenia og vise egne lysbilder. I 1922 dro hun igjen ut, først til Konstantinopel for å hjelpe armenere i landflyktighet. Men snart reiste hun til den nyopprettede armenske republikk, der det var stor hungersnød. Her etablerte hun et barnehjem i byen Leninakan. I 1926 reiste hun til Syria for å arbeide i de store armenske flyktingeleirene der.

I 1935 kom Bodil Biørn hjem til Norge for godt. Hun døde i 1960.