Månedens dokument april 2002

NS Generalsekretærens protokoll 1934-1945

Mellom kulturarv og vare



Schøyensamlingen og NS-protokollen

Spørsmålet om hvem som eier kulturarven er blitt aktuelt på et internasjonalt plan i forbindelse med salget av den såkalte Schøyensamlingen, en stor samling av gjenstander og dokumenter, som staten er blitt tilbudt å kjøpe for 800 millioner kroner. Et eventuelt kjøp vil reise mange og viktige spørsmål, ikke minst på det rettslige og kultur-etiske plan.

Når det gjelder arkiver skapt av offentlige institusjoner, er situasjonen ganske uproblematisk i Norge. Men hva med såkalte privatarkiver? Mange av dem er utvilsomt en del av vår felles kulturarv. Men hvem skal eie dem? Er det den som kan by mest penger for dem, eller er det nasjonale institusjoner som bør forvalte også denne del av kulturarven? For Riksarkivaren ble disse spørsmålene akutt aktuelle på et nasjonalt plan for noen år siden - da den såkalte NS-protokollen ble lagt fram for salg.

En annonse til besvær

I Aftenpostens morgenutgave den 9. januar 1999 kunne observante lesere finne en beskjeden annonse der et advokatfirma i Tønsberg på vegne av en anonym klient frambød en uvanlig vare for salg, nemlig "den originale, håndskrevne rådsmøteprotokollen for Nasjonal Samling."

Dagen etter ble saken slått stort opp i Aftenposten. Avisen hadde tatt kontakt med advokatfirmaet, som kunne fortelle at eieren ikke var interessert i bud under 500.000 kroner. Riksarkivar John Herstad var av en helt annen mening. For ham var ikke markedsverdien det interessante, men "at protokollen er det offentliges eiendom og er kommet på avveie." Riksarkivaren anerkjente ikke at dette var en legitim vare i det hele tatt.

Protokollens utrolige historie

En nesten utrolig historie ble rullet opp i massemedia vinteren og våren 1999. Detaljene er dunkle, men grunntrekkene synes å være omtrent som følger. Våren 1945 ble protokollen gjemt unna av sentrale NS-folk. Via en eller flere mellommenn endte protokollen hos en familie i nærheten av Kongsvinger, som under krigen hadde vært splittet to fløyer. Av en brødreflokk på fire ble to hjemmefrontfolk og to ble frontkjempere. Den ene av frontkjemperne falt i 1944, den andre overlevde og ble dømt til flere års fengsel. Etter alt å dømme var det hos ham NS-protokollen havnet våren 1945. Landssvikdommen og utsikten til en lang fengselsstraff gjorde imidlertid at han valgte å overlevere protokollen til en av sine milorgbrødre, som gjemte den bak veggen i sin egen bolig. Her ble den liggende i mange år. Bare et fåtall personer kjente til protokollens hemmelighet.

I 1979 døde imidlertid milorgmannen, og omtrent på samme tid forsvant protokollen. Hva som siden skjedde med den er igjen mer uklart. Men sikkert er det at protokollen ble avfotografert i 1990 av datteren til milorgmannen som hadde oppbevart den i etterkrigsårene. I følge henne skjedde avfotograferingen hos en nær slektning, og i all hemmelighet.

Prinsippene brytes

Da NS-protokollen igjen ble bydd fram for salg i 1999, reiste dette også en rekke juridiske og prinsipielle spørsmål. Det mest nærliggende gjaldt eiendomsretten: Hvem var protokollens rettmessige eier? Var det partiet Nasjonal Samling? Var det personene eller etterkommerne til personene som hadde ført referatene i pennen eller signert protokollen? Var det staten, som hadde oppløst partiet og konfiskert all NS-eiendom etter krigen? Eller var det tvert imot personen eller personene som hadde kjøpt protokollen, investert i protokollen og satt pris på den i aller bokstavligste forstand?

To hovedsyn sto mot hverandre. På den ene siden sto interessene til selgerne, som hevdet at protokollen var ervervet på ordinær samlerbasis, og måtte betraktes på linje med frimerker, mynter og malerier. På den andre siden sto en rekke statlige institusjoner - med Riksarkivaren i spissen - og enkelte juridiske eksperter, som argumenterte for at all NS-eiendom var tilfalt staten i kraft av landssviklovgivningen. Den provisoriske landssvikanordningen fra desember 1944 slo fast at "alt som tilhører" partiet Nasjonal Samling eller organisasjoner knyttet til NS "skal inndras". Og i forarbeidene til landssvikloven av 1947 ble det uttrykkelig presisert at "Alt som tilhører Nasjonal Samling med underorganisasjoner, bør…anses inndratt med hjemmel direkte i loven uten at det blir tale om å fremme inndragningssak for retten…" Selgeren hadde kanskje ervervet protokollen i god tro, men det var ingen tvil om den var statens eiendom.

De rettslige synspunktene ble også underbygget av kulturetiske argumenter. Det ble framhevet at NS-protokollen var en uerstattelig del av den felles norske kulturarven og den nasjonale hukommelsen. Dette argumentet var for så vidt alle enige i, tilsynelatende også eieren av protokollen og advokatfirmaet som forsvarte dennes interesser. Men det endret ikke den rettslige siden av saken: Protokollen var nå engang i privat eie og eieren ville selge til minimum en halv million kroner.

En pragmatisk løsning

Likevel var det ikke de juridiske og etiske argumentene som fikk størst betydning for det endelige utfallet av saken. Viktigere var det kanskje at kombinasjonen av statens krav på den ene siden og medienes trykk på den annen, gjorde "varen" vanskelig å omsette. I tillegg fikk Riksarkivaren originalfilmen fra kvinnen som hadde gjort opptaket i skjul. Noe av mystikken omkring protokollen ble dermed borte. Markedsverdien sank ytterligere.

Samtidig markerte de statlige interessentene at de var villige til å inngå et kompromiss. Allerede i begynnelsen av februar kom Riksarkivaren med et konkret kronetilbud, som lå langt under den halve millionen, men likevel innvarslet en pragmatisk kompromissvilje, med utgangspunkt i at selgeren skulle få dekket sin utgifter i forbindelse med ervervelsen av protokollen. I juni kunne Riksarkivaren undertegne en endelig avtale, som innebar at Riksarkivet fikk NS-protokollen.

Fotografiene er tatt i forbindelse med Riksmøtet i Trondheim i juli 1934, og er oppbevart i NS Fotosamling (PA 0781).