Print
…det synes iallfall aa väre paa det rene at minst 295 studenter er overfört til Tyskland. Det gjelder da i förste rekke aa faa rede paa hvor disse studenter er internert, om mulig hvilke forhold de lever under og spesielt hvorvidt det er mulig aa faa sendt den hjelp i form av levnedsmidler, klär etc.
Ved aksjonen mot Universitetet i Oslo den 30. november 1943 ble om lag 1200 studenter tatt. Det var imidlertid en del som kom seg unna. Utover høsten hadde frontene ved universitetet skjerpet seg og Statspolitiet foretok arrestasjoner ved flere anledninger inntil tyskerne tok over i november. Her er rapporten fra en betjent i Statspolitiet som kl. 6 om morgenen den 15. oktober hadde forsøkt å anholde medisinerstudenten Gudmund Harlem i hans hjem. Kona til den senere profilerte politikeren forklarte at mannen var på ”sykkeltur” i byen og at hun ikke visste hvor han var. Gudmund Harlem kom seg, som mange andre studenter, i sikkerhet i Sverige. Dit dro senere også kona Inga og deres datter Gro. Referanse: S-1329 Statspolitiets hovedkontor, Dc 72, sak 2814/43 mappe I.
644 studenter sendt til Tyskland
Dette skrev Norges representant ved det internasjonale Røde Kors i Geneve i et brev til den norske legasjon i Bern. Brevet, som finnes i legasjonens arkiv, er datert den 20. desember 1943, altså tre uker etter den tyske aksjonen mot Universitetet i Oslo den 30. november med arrestasjon av om lag 1200 studenter. I arkivet finner vi flere lignende bekymringsmeldinger om de arresterte norske studenter etter at det ble klart at mange av dem ble sendt til Tyskland.
Det var til sammen 644 studenter som ble sendt til Tyskland etter denne aksjonen. De utgjorde om lag halvparten av samtlige som var blitt arrestert. De øvrige ble etter hvert sluppet fri, til dels mot meldeplikt.
I arkivet til Universitetet i Oslo, Kollegiet oppbevares det søknader om løslatelse av mange hundre av de studentene som ble arrestert. Det var gjerne foreldrene som skrev og la med attester fra lokale myndighetspersoner, eventuelle arbeidsgivere og lege i håp om å få løslatt sine sønner. Her finnes også flere fortegnelser og kartotek over studentene som ble arrestert.
Etter at universitetets rektor Didrik Arup Seip ble avsatt i 1941, innsatte NS-myndighetene professor Adolf Hoel som rektor. Han var NS-medlem og ble etter krigen dømt bl.a. for at han lot seg utnevne til rektor. Et formildende forhold er her likevel at han som rektor arbeidet aktivt for å hjelpe studentene som ble sendt til Tyskland. I hans privatarkiv, som er avlevert til Riksarkivet, finnes bl.a. en liste over disse studentene. Her er listens siste side. Nederst på siden ser vi at han tydeligvis har prøvd å summere antall deportere studenter. Referanse: PA-1210 Adolf Hoel, D-3
Også i arkivet etter Norges Røde kors finnes det et kartotek over studentene som kom til Tyskland, mens det i arkivet etter den NS-innsatte rektoren ved Universitetet i Oslo, Adolf Hoel, ligger en liste over studentene.
Internert i Sennheim og Buchenwald
Om lag 290 av studentene som ble sendt til Tyskland, kom til en SS-skole for frivillige, ”St. Andreas” – Sennheim i Elsass som nå hører til Frankrike. De øvrige ble sendt til konsentrasjonsleiren Buchenwald. Der ble de først håndtert som ordinære fanger før også de fikk mer positiv særbehandling som internerte.
I tillegg til studenter, ble også en god del vitenskapelig personale ved universitetet arrestert. Det gjaldt bl.a. universitetets rektor Didrik Arup Seip. Han ble avsatt i 1941 og satt på Grini til våren 1942 da han ble sendt til Tyskland for resten av krigen. Han satt først som fange i Sachsenhausen fram til jul samme år. Da ble han løslatt, men måtte være i Tyskland der han til en viss grad fikk anledning til å forske. Han bodde sammen med sin familie og holdt nær og regelmessig kontakt med norske eksilmyndigheter i form av brevveksling med Den norske legasjon i Bern. Det var spesielt hans kone som sto for denne korrespondansen og i legasjonens arkiv kan en nærmest fra uke til uke følge familien spesielle livssituasjon i denne tiden. Her et postkort datert 25.11.1943 fra Johanne Seip til legasjonens Finn Koren. Referanse: S-2674 Utenriksstasjoner, Legasjonen i Bern, D-60-5
Tyskerne hadde fra først av et håp om å kunne omvende disse norske studentene til den nazistiske verdensanskuelse og de ble i det hele tatt langt bedre behandlet enn for eksempel politiske fanger i tukthus og konsentrasjonsleirer. Til en viss grad fikk de fortsette sine studier. En del medisinerstudenter som var kommet langt i studiene, ble for eksempel sendt til Freiburg for å studere mens andre ble satt i arbeid ved ulike sykehus og lasaretter. De fikk dessuten motta pakker og brev.
Vanskeligheter mot slutten av krigen – 17 døde
I oktober 1944 var alle studentene samlet i Sennheim, men krigens utvikling med tyskerne på defensiven gjorde situasjonen for studentene vanskeligere fram mot krigens sluttfase. De ble flyttet og mange opplevde vanskelige tider med lange vandringer og dårlig med mat og tøy. Mange ble satt til å grave skyttergraver eller utføre annet krigsrelevant arbeid noe som også medførte en del protestaksjoner og stridigheter med tyskerne.
Situasjonen for studentene på denne tiden er til dels utførlig beskrevet i rapporter og brev fra studenter som er bevart i arkivene etter Bjarne Gran og Jon O. Norbom. Dessuten finnes det i arkivet etter den norske legasjon i Bern spredte opplysninger om myndighetenes og det internasjonale Røde Kors sine bestrebelser på å holde oversikt over studentene og forsøkene på å bistå dem på ulike vis.
Utover høsten 1944 ble noen hjemsendt pga sykdom og ved et ”juleamnesti”. De fleste ble likevel holdt internert inntil de ble hjemsendt via Sverige utpå våren 1945. Til sammen 17 av studentene døde av ulike årsaker under oppholdet i Tyskland.
Relevante arkiver i Arkivportalen
Universitetet i Oslo, Kollegiet/Fe/16-20