I løpet av tre måneder høsten 1942 – vinteren 1943 gjennomførte tyskerne, i nært samarbeid med det norske NS-regimet, flere større deportasjoner av jøder fra Norge til tyske utryddelsesleirer:

- Massetransportene startet den 20. november 1942 da 20 jøder var med på en fangetransport til Tyskland med MS ”Monte Rosa”.

- Dette skipet var tilbake i Oslo og fraktet den 26. november ytterligere 26 jøder til Tyskland.

- Samme dag gikk den største og mest kjente transporten av 522 jøder med DS ”Donau”.

- Tre måneder senere, 24. februar 1943, ble så endelig de ”siste” 158 jøder sendt med skipet ”Gotenland”.

- I tillegg til disse større samletransportene ble om lag 40 jøder sendt mer spredt.

Til sammen ca 770 jøder ble deportert fra Norge til tyske utryddelsesleirer. Bare om lag 30 overlevde.

Norske eksilmyndigheter forsøkte å hjelpe

Jødeaksjonene med deportasjonene foregikk i stillhet. Verken tyskerne eller norske NS-myndigheter ønsket oppmerksomhet om saken som da heller ikke ble omtalt i ordinær presse i landet. Nyheten om at mange jøder var tatt og sendt ut av landet til en ukjent skjebne ble likevel raskt spredt. Forholdet ble omtalt i illegale aviser og nådde raskt fram til norske eksilmyndigheter.

Allerede den 1. desember 1942, altså mindre enn ei uke etter at over 500 jøder ble sendt fra Norge med Donau og Monte Rosa, fikk det norske utenriksdepartementet i London kjennskap til deportasjonen. Nyheten kom via norske myndigheter i Sverige. Samme dag sendte Utenriksdepartementet telegram om saken til den norske legasjonen i Bern.

Sortering av jøder ved ankomst til Auschwitz jernbanestasjon i 1944. Fremst nede til venstre en jøde i stripete fangeklær som trolig bistår tyskerne i arbeidet. Like over ham en mørkkledd jødisk kvinne for vurdering sammen med et lite barn som står like til høyre for henne. Bildet ble tatt i 1944 av en SS-offiser. Bildet viser ikke jøder deportert fra Norge i 1942-43, men situasjonen ved ankomst var trolig omtrent den samme. Referanse: PA-1209 NTBs krigsarkiv/Ug/155 Auschwitz.

Legasjonen ble anmodet om å kontakte det internasjonale røde kors i Genève i et forsøk på å hindre at jødene fra Norge ble videresendt fra Tyskland til Polen. Dette forsøket førte til noe korrespondanse mellom legasjonen i Bern og Røde Kors utover i januar 1943, men resulterte ikke i noe konkret. Denne korrespondansen finnes nå i arkivet etter både Utenriksdepartementet og legasjonen i Bern.

Ukjent skjebne

Norske eksilmyndigheter var da ikke klar over at jødene, som var blitt deportert 26. november 1942, ikke var fraktet til Tyskland, men direkte til Auschwitz i Polen. Arbeidsføre menn ble der sortert ut og sendt til ulike arbeidsleirer. Her var det svært harde forhold. Mange døde innen få uker og de fleste var døde innen krigens slutt. De aller flest kvinner, barn og eldre ble ved ankomst til Auschwitz trolig ført direkte i gasskammer og avlivet.

Materiale i arkivet etter Utenriksdepartementet viser også at norske eksilmyndigheter utover vinteren 1943 undersøkte flere muligheter for å hjelpe de deporterte jødene. Britiske myndigheter ble kontaktet bl.a. med spørsmål om britene kunne bistå i et forslag overfor tyske myndigheter. Tanken var å foreslå at de norske jødene som en antok oppholdt seg i Tyskland, kunne utveksles mot tyske soldater som ble holdt som krigsfanger av britene. Ideen ble imidlertid ikke fulgt opp. Britiske myndigheter mente den var lite realistisk. Dessuten ville de uansett prioritere forsøk på å få hjemsendt sine egne soldater som var krigsfanger hos tyskerne.

Dokumenter i arkivet etter Utenriksdepartementet inneholder for øvrig også dokumenter som viser at norske eksilmyndigheter allerede i august 1942 var kjent med beretninger om at jøder i store antall ble avlivet av tyskerne i Polen, og at dette trolig skjedde med bruk av gass.

Også senere under krigen beskjeftiget norske eksilmyndigheter seg med saken om de deporterte jødene selv om det i praksis ikke var mye som kunne gjøres. Det synes klart at en ikke var kjent med at det store flertallet av dem var avlivet eller omkommet kort tid etter at de var sendt ut av Norge.

I arkivet etter legasjonen i Bern finnes det for eksempel et skriv fra legasjonen i Stockholm som viser dette. Så sent som i juli 1944 skrives det at ”Legasjonen har forsøksvis siden januar i år sendt pakker til norske jøder som man antok satt i Aushwitz (visstnok det polske Oswiecim?), Monowitz og Birkenau – i alt fra 30 til 50 pakker i måneden. Til dags dato har man imidlertid ikke mottatt kvittering fra noen av adressatene. ”

Den 8. mai 1945, altså på selve frigjøringsdagen, sendte legasjonen i Bern en rapport til Utenriksdepartmentet i London om det en var kjent med om norske fanger i Tyskland. Om de deporterte jødene sies det her bare at ”om de norske 700 jøder foreligger lite ”.

Det var bare et fåtall av de deporterte jødene som overlevde krigen og vendte tilbake til Norge. Deres beretninger er det nærmeste en kommer en dokumentasjon av skjebnen til det store flertallet av jødene som ble deportert fra Norge. Kai Feinberg var en av de få overlevende. I 1946 avga han formell forklaring for Oslo Forhørsrett og skrev under på erklæring om at samtlige barn, kvinner og menn over 50 år som var oppført på denne listen ble sortert ut ved ankomsten til Auschwitz og sendt i gasskammer. Både Feinbergs mor og yngre søster var blant disse mens faren døde i fangeleir en tid senere. Referanse: S-1039 Justisdep., 1. Sivilktr. B/F/76 ”Rettslige avhør av hjemvendte norske jøder”

Vitneprov fra de få overlevende

Først etter krigens slutt ble norske myndigheter kjent med hva som hadde skjedd med jødene som var blitt deportert fra Norge. Noe framkom ettersom de allierte fikk tilgang til tyskernes egen dokumentasjon fra bl.a. Auschwitz. I tillegg kunne en del av de få som overlevde og kom hjem igjen, fortelle hva de visste om skjebnene til det store flertallet av de deporterte.

Noen overlevende berettet om sine opplevelser i bokform, ved avisintervjuer og foredrag. Dessuten tok Justisdepartementet etter krigen initiativ til å gjennomføre rettslige forklaringer av de hjemvendte jødene. Hensikten var først og fremst rent juridisk idet skifterettene manglet dødsattester for alle de deporterte jødene en antok var døde. Det ble i 1946 opptatt rettslige forklaringer av 14 hjemvendte jøder ved lokale rettsinstanser.

Forklaringene består av ganske detaljerte beretninger om opplevelsene i Polen-Tyskland med opplysninger om enkeltpersoner som vitnene visste var døde, eller tok for gitt ikke hadde overlevd krigen. Dessuten har vitnene kommentert lister over deporterte jøder som en antok var døde. De underskrevne forklaringene ble sendt til Justisdepartementet.

De offisielle forklaringene med vitnenes underskrift ligger nå i departementets arkiv i Riksarkivet og utgjør en viktig dokumentasjon når det gjelder skjebnen til de jødene som ble deportert fra Norge under krigen. Forklaringene ble mangfoldiggjort i form av et stensilert rundskriv fra Justisdepartementet i 1947.

Spredte opplysninger i arkivene

I tillegg til det som her er omtalt, kan det finnes opplysninger om skjebnen til de deporterte jødene fra Norge også i andre arkiv. Felles for det som finnes om denne gruppen er imidlertid at det for en stor del dreier seg om forholdsvis spredte opplysninger.

Det finnes ikke egne arkiv eller større arkivserier med informasjon om dem. I for eksempel Utenriksdepartementets arkiver finnes det et par saksmapper med til sammen noen hundre dokumenter fra myndighetenes bestrebelser for de deporterte jødene under krigen. Ellers er det stort sett bare tale om spredte enkeltdokumenter og spredte avsnitt og setninger i dokumenter.

Relevante arkiver i Arkivportalen

Sosialdepartementet., Våre falne/Ee  nr. 172-197

Utenriksdepartementet /Dyd, nr. (10)392, (10)393 og (10)394

Utenriksstasjonene, legasjonen i Bern, Sveits/D/62/4  ”Deporterte jøder – Tyskland”

Justisdepartementet, 1. sivilkontor B/F/76  "Rettslig avhør av hjemvendte norske jøder"

Statistisk sentralbyrå, Sosiodemografiske emner, Befolkning /G/21 Kartotek over jødiske fanger døde i Tyskland 1940-1945