Månedens dokument november 2002

”at lade hidkalde fra Hamborg”

Orgelfasaden i Oslo Domkirke i barokkstil

De fleste innvandrere gjennom tidene har kommet til Norge på eget initiativ, på jakt etter arbeid. Men av og til har utlendinger blitt tilkalt hit, fordi de var spesialister på sine felt og hadde kunnskaper og ferdigheter som ikke var tilgjengelige blant nordmenn. Månedens dokument handler om en slik person.

Organisten Johan Frederik Clasen

På anbefaling av den musikkyndige kommandanten på Akershus, generalkommissær Georg von Bertouch, lot stiftamtmann Wilhelm de Tonsberg og biskop Bartolomeus Deichman ”hidkalde fra Hamborg Johan Friderich Clausen, fød udj Sønderborg” til Christiania. Organist Clausen, eller Clasen som han selv skrev seg, kunne vise til ”berømmelige Attestata” om både sin kapasitet og kyndighet, og var en dyktig og begavet person som ”baade Kirken og Scholen, henseende til Musiqven højligen trenger til”.

En aldrende organist og et ”forargelsens instrument”

Bakgrunnen for dette brevet som er datert 1. august 1720, var denne: I 1697 ble den nye Vår Frelsers kirke i Christiania innviet. Domkirkens første orgel sto ferdig i 1711, bygd av svensken C. G. Luckvitz. I 1709 ble dansken Christian Rode ansatt som organist i Vår Frelsers kirke. Fram til 1717 var Rode utelukkende organist, da han også måtte overta kantorstillingen ved katedralskolen, siden skolen ikke råd til å ansette egen kantor. Stillingen som kantor innebar at Rode hadde ansvaret for sangen og musikken i kirken samt undervisningen av katedralskolens elever i sang og instrumentalmusikk.

I 1720 uttalte imidlertid stiftsdireksjonen, som besto av stiftsamtmannen og biskopen og som hadde tilsynet med kirkene, skolene og ulike offentlige stiftelser i stiftet, at den aldrende og skrøpelig Rode var udugelig i begge stillingene. Samtidig ble også det ti år gamle orgelet erklært for ganske unyttig og ubrukelig, det var et ”forargelsens instrument”. Det var således et behov for få en sakkyndig organist og orgelbygger til Christiania, fordi det ”paa disse Stæde faae eller ingen af den Profession plejer at findes”. Da den knapt 23 år gamle Clasen kom til Christiania, må han ha gjort et godt inntrykk, for han ble tilbudt både organist- og kantorstillingen når Rode var død. For øvrig var Clasen bare organist ved Vår Frelsers kirke fram til 1730, da han overtok som kantor etter Chr. Fr. Lindt. Organist- og kantorstillingen ble dermed slått sammen, og Clasen fungerte i dem begge til ut i 1760-årene.

Orgelfasaden i Oslo domkirke - et varig minne om Clasen

I 1735 forsøkte magistraten få Clasen til å skatte til byen. Da skrev Clasen selv et brev til den 
		Stormægtigste Allernaadigste Arve-Konge Christian 6. og ba om fritak fra byens skatter og pålegg. Og kongen presiserte at skattefritaket fortsatt skulle gjelde for hans pliktskyldigste arveundersått og tjener, Johan Frederik Clasen.Clasen konkluderte raskt med at Vår Frelsers kirke trengte nytt orgel, og i november 1722 skrev inspeksjonen for Vår Frelsers Kirke til dansken Ludvig Daniel Karsten, en av barokktidens fremste orgelbyggere i Norden, og ba ham komme til hovedstaden for å bygge nytt orgel. Ingen piper er bevart fra instrumentet, men Karstens vakre barokkfasade, som sto ferdig i 1727, er fortsatt i bruk, og har huset alle de orgeler som er bygd senere. Clasen, som selv var godt kjent i det kirkemusikalske miljøet i Hamburg, kjente sannsynligvis godt til Kartens virksomhet som orgelbygger i samme by. Vi kan vel derfor gå ut fra at det var Clasen som anbefalte Karsten for kirkeinspeksjonen, og at Clasen således har satt seg et varig minne i orgelfasaden.

Et høydepunkt i karrieren

På begynnelsen av 1700-tallet dukker de første komponistnavnene opp i Norge. Dette var gjerne norske eller utenlandske organister og stadsmusikanter som komponerte alt fra dansemusikk til kammermusikk og kantater. I Christiania bidro organist og kantor Clasen med ”Musiqver” ved ulike anledninger. Et høydepunkt i karrieren var året 1749, da det oldenborgske kongehus kunne markere jubileet for ”Tre hundrede Aars lyksalige Regimente over disse tvende Nordiske Riger Dannemark og Norge”. Denne festen ble høytidelig feiret i Vår Frelsers kirke 28. oktober samme år, og Clasen sto for musikken.

Dansken som gjorde nordmann av seg

Clasen slo seg ned i Christiania og bodde i byens vestre kvarter. Allerede i 1723 giftet han seg med norske Marie Walter, og de stiftet familie; tre barn ble døpt i Vår Frelsers kirke.

Programmet for oldenborgernes fest i 1749 der tilhørerne kunne følge med i teksten. Koret besto sannsynligvis av Clasens elever ved katedralskolen. Notene er ikke bevart, og heller ikke til annen musikk som Clasen skrev. Det ble ikke trykt noter i Norge før etter år 1800. 
Som organist hadde Clausen er beskjeden årsinntekt på 120 riksdaler, men med giftermålet kom han inn i en velstående familie som eide flere gårder på Ringerike. Det var nok hans plass blant byens bedrestilte som var årsaken til at magistraten i 1735 forsøkte å få Clasen til å skatte til byen. Saken gikk til kongen, og Christian 6. presiserte at skattefritaket fortsatt skulle gjelde. I 1760 kjøpte Clasen gården Rød på Strømsgodset. Han gikk av som organist omkring 1761-62 og flyttet da sannsynligvis til Drammen. Hans hustru Marie ble gravlagt i Bragernes kirke i 1768, og ”Hr. Johan Friderich Clausen” ble gravlagt der i 1775.

Bildetekster

Bilde 1: Orgelfasaden i Oslo domkirke (Vår Frelsers kirke): Orgelbygger Karstens vakre barokkfasade fra 1727, er fortsatt i bruk, og har huset alle de orgeler som er bygd senere i Oslo domkirke. Fotograf: Morten Brun.

Bilde 2: Johan Frederik Clasens underskrift: I 1735 forsøkte magistraten få Clasen til å skatte til byen. Da skrev Clasen selv et brev til den "Stormægtigste Allernaadigste Arve-Konge Christian 6. og ba om fritak fra byens skatter og pålegg. Og kongen presiserte at skattefritaket fortsatt skulle gjelde for hans pliktskyldigste arveundersått og tjener, Johan Frederik Clasen.

Bilde 3: Programmet for oldenborgernes fest i 1749: I et program kunne tilhørerne følge med i teksten. Koret besto sannsynligvis av Clasens elever ved katedralskolen. Notene er ikke bevart, og heller ikke til annen musikk som Clasen skrev. Det ble ikke trykt noter i Norge før etter år 1800.