Riksarkivets logo

Lobotomi i Norge

Internt notat skrevet av dr. Bård Brekke (f. 1916) høsten 1948, da bruken av lobotomi var i rask vekst.

Det første lobotomiinngrepet i Norge

Førjulsvinteren 1941 ble det første lobotomiinngrepet i Norge - og Norden - utført ved Gaustad Asyl. Direktøren ved sykehuset, overlege dr. med. Ørnulv Ødegård (f. 1901), betraktet operasjonen som et nødvendig onde i kampen mot sinnslidelsene. Senere skulle han bli en av landets fremste talsmenn for lobotomi som behandlingsmetode i psykiatrien. I alt ble lobotomi praktisert ved 19 psykiatriske institusjoner i Norge. Den siste operasjonen ble foretatt i 1974.
Isolat ved Gaustad sykehus. Foto i Gaustad sykehus arkiv, Riksarkivet
Isolat ved Gaustad sykehus.

Hjerneoperasjon som behandlingsmetode i psykiatrien

Lobotomi, også omtalt som leukotomi, er en betegnelse for et nevrokirurgisk inngrep i hjernen. Formålet var å påvirke den menneskelige psyke ved å ødelegge forbindelsen mellom pannelappen og resten av hjernen. Det ble forventet at pasientene skulle bli mindre utagerende, oppleve mindre angst, og dermed fungere bedre sosialt. Inngrepet ble foretatt på pasienter med alvorlige psykiske lidelser, i hovedsak pasienter med schizofrenidiagnose.

Lobotomi ble introdusert av professor i nevrologi Egas Moniz (f. 1874) fra Portugal. Operative inngrep ble påbegynt i november 1935, først med injeksjon av alkohol i hjernens pannelapper, deretter med skjæreinstrumenter.

Rapporter om antatt gunstige resultater vakte internasjonal interesse og oppsikt. Innen utgangen av mellomkrigstiden var metoden med skjæreinstrumenter tatt i bruk i flere land. Det store gjennombruddet kom under krigen. Bruken av lobotomi toppet seg i 1940- og 50-årene. I 1949 mottok Moniz Nobelprisen i medisin. Et viktig argument i Nobelkomiteens begrunnelse var at Moniz hadde bidratt til å løse et pleieproblem i psykiatrien.

Lobotomi ble tidlig regnet som den mest drastiske blant psykiatriens somatiske behandlingsmetoder. Inngrepet medførte alvorlige personlighetsforandringer og en del dødsfall. Epilepsi og urininkontinens var hyppige komplikasjoner.

Det eksisterte ingen vitenskapelig enighet om lobotomi som behandlingsform. Den var hele tiden under utprøving. Ulike operasjonsteknikker ble tatt i bruk for å redusere dødeligheten.

Omfang

Månedens dokument er skrevet av lege Bård Brekke (f. 1916) høsten 1948. I perioden 1948-50 var han ansatt i Kontoret for psykiatri, Helsedirektoratet. Det er et internt notat der Brekke orienterer sine overordnede om at det i årene framover må forventes en rask stigning i bruken av lobotomi. Tidligere samme år hadde overlege Ødegård på en kongress i Lisboa uttalt at "eksperimentperioden" var over: Lobotomi var blitt en del av den ordinære behandlingen ved norske psykiatriske sykehus.
Diagram over pasienter lobotomert 1941-1960 (Fra NOU 1992: 25. Utredning om lobotomi.)
framover må forventes en rask stigning i bruken av lobotomi. Notatet ble skrevet da bruken av lobotomi var i rask vekst. Inntil 1947 var det foretatt 16 operasjoner. Fra og med dette året økte antallet kraftig. Bare i 1949 ble det utført 248 lobotomier. De fleste inngrepene ble foretatt mellom 1947 og 1957. I hele perioden 1941-74 ble det utført minst 2500 lobotomier. Sammenliknet med USA og flere europeiske land er dette et høyt tall.

Den høye dødsrisikoen

Månedens dokument viser at troen på lobotomi var sterk blant landets psykiatere. Samtidig vurderes lobotomi som en svært alvorlig operasjon med høy dødsrisiko. Inntil 1948 døde vel 32 prosent av de opererte pasientene ved Gaustad Asyl. Dette fikk likevel liten betydning for vurderingen av hvorvidt lobotomi burde anvendes i første omgang. Andre hensyn veide tyngre.

Et tiltak mot overfylte sykehus

Mangelen på sengeplass hadde vært et voksende problem siden mellomkrigstiden. I 1950 var overbelegget på landsbasis rundt 25 prosent. I samtiden ble dette forholdet omtalt som ”asylnøden”.
Førjulsvinteren 1941 ble det første lobotomi-inngrepet i 
        Norge og Norden utført her ved Gaustad asyl.
Førjulsvinteren 1941 ble det første lobotomi-inngrepet i Norge og Norden utført her ved Gaustad asyl.

Den dannet en viktig bakgrunn for helsepolitiske og faglige reformer i psykiatrien. Målet var å utvide sengetallet og øke gjennomstrømmingen av pasienter.

I notatet vurderes lobotomi som et tiltak mot overfylte psykiatriske sykehus. Det antas at en del av de kroniske pleiepasientene, som utgjorde en stor andel av sykehuspasientene, kan skrives ut til privat forpleining etter å ha blitt lobotomert. Derfor forventes tallet på operasjoner av ”gamle asylkasus” å stige raskt inntil plassforholdene bedres.

Den nyttetenkningen som her kommer til uttrykk, synes å overskygge hensynet til de kroniske pleiepasientene. De kunne passiviseres og omplasseres, men ”fullstendig helbredelse i sosial forstand” kunne ifølge Brekke bare oppnås i et lite antall tilfeller blant pasienter med ”kortvarige sinnssykdommer”. Derfor antar han at antallet lobotomier vil synke betydelig etter en periode med utstrakt lobotomering av ”gamle asylkasus”.

Erstatning til lobotomerte

I 1990 satte Sosial- og helsedepartementet ned et utvalg som skulle kartlegge og vurdere bruken av lobotomi i Norge. Arbeidet resulterte i NOU 1992:25 Utredning om lobotomi. I etterkant fulgte krav om erstatning fra tidligere lobotomerte. I 1996 vedtok Stortinget at alle gjenlevende lobotomerte kunne tildeles erstatning på generelt grunnlag, fordi inngrepet ble vurdert som et svært spesielt behandlingstiltak. Beløpet ble satt til kr. 100.000,-. Erstatningsordningen ble gjort gjeldende fra 20. august 1996 og var uten formell tidsavgrensning. Innen utgangen av 1997 hadde det innkommet 483 søknader om slik erstatning.

Arkivet

Månedens dokument er fra arkivet etter Kontoret for psykiatri (H4), et av flere fagkontorer i det tidligere Helsedirektoratet. Kontoret ble formelt etablert i mars 1948. I realiteten ble det opprettet i 1940, da okkupasjonsmyndighetene reorganiserte den sentrale helseadministrasjonen. Kontoret for psykiatri satt blant annet med ansvaret for lovgivning, organisasjon, ledelse og kontroll med den psykiatriske helsetjenesten. Arkivet er på ca. 70 hyllemeter og dekker tidsrommet 1940-60.

Forfatteren av teksten til månedens dokument er historiker Per Haave, for tiden forsker ved Legeforeningens forskningsinstitutt, Oslo.

Litteratur om lobotomi i Norge

Bremer, Johan (1982), Veier og villspor i psykiatrien, Oslo: Tanun-Norli.
Isdahl, Per Johan (1993), Grepet om hjernen. Fra lobotomiens historie, Oslo:Aschehoug.
NOU 1992: 25. Utredning om lobotomi.
Statens helsetilsyn (1997), Lobotomi erstatning. Sluttrapport.
Tranøy, Joar (1992), Lobotomi i skandinavisk psykiatri, KS-serien nr. 1-92, Oslo: Institutt for kriminologi og strafferett.