Månedens dokument mai 2002

”Såret fra 1905 er grodd”


Et femtiårsjubileum: Den norsk-svenske arkivavtalen

For femti år siden, den 12. mai 1952, fant en høytidelig begivenhet sted i det norske Riksarkivet. Da kom den svenske riksarkivaren, dr. Ingvar Anderson, til Oslo og overleverte en rekke arkivsaker til den norske rikarkivaren, dr. Asgaut Steinnes. I hovedsak dreide det seg om dokumenter som angikk Norges forhold til fremmede stater, for eksempel traktater og karter om norske grenseforhold. Dermed ble det satt et punktum for den såkalte norsk-svenske arkivsaken, en lang prosess i forholdet mellom de to statene der hovedspørsmålet var hva som skulle skje med arkiver i Sverige som angikk norske forhold.

Før annen verdenskrig: Harde fronter i arkivsaken

Allerede før unionen ble oppløst, hadde problemet blitt aktuelt i forbindelse med de vanskelige grenseforholdene i nordområdet. En rekke tvister om grensene mellom Norge og Russland på slutten av 1800-tallet gjorde at det var praktisk for norske myndigheter å ha tilgjengelig kartmateriale der grenserøysene var nøyaktig inntegnet. Dette lå i det felles Utenriksdepartementet i Stockholm, og måtte sendes til Norge hver gang det var bruk for det. Etter hvert som unionsstriden tilspisset seg, nøyde svenskene seg dessuten med å sende kopier, noe som provoserte nordmennene. Statsråd Birch-Reichenwald i Indredepartementet skrev i 1895 et brev til Utenriksdepartementet der han begrunnet at traktater som bare angikk Norge, burde ligge i Norge. De svenske myndighetene avviste dette.

Unionsoppløsningen i 1905 gjorde ikke arkivsaken enklere, og i 1907 fattet den svenske kongen en resolusjon om at arkivene ”skolo i Sverige orubbat bibehållas.” Det kontante svenske avslaget hindret norske framstøt i årene som fulgte. Det kjølige utenrikspolitiske klimaet mellom de tidligere unionspartnerne stimulerte heller ikke til nye initiativer. Men den norske holdningen var den samme, og i 1920-årene gjorde norske myndigheter et nytt forsøk på å få gjennomslag for sitt syn. Denne gang var det særlig frykten for finske ekspansjonsønsker som gjorde spørsmålet om grensene i nordområdet aktuelt. Diverse avisutklipp fra 1952 ang. den norsk-svenske arkivavtalen

Det ble knyttet kontakt med den svenske regjeringen i 1922. Statsminister Hjamar Branting viste forståelse for de norske synspunktene. Han var enig i at det var krenkende for norsk nasjonalfølelse å måtte gå til et annet lands arkiver for å studere sine egne traktater. Både i Norge og i Sverige var imidlertid mellomkrigsårene en urolig politisk tid, og i 1923 måtte regjeringen Branting ta sin avskjed. I den nye regjeringen ble den svenske riksarkivaren eklesiastikminister (kirkeminister), og han var motstander av å levere arkivsaker til Norge. Regjeringen sluttet seg til hans syn. Dermed låste forhandlingene seg på nytt i mange år.

Etter annen verdenskrig: Svensk velvilje

Den annen verdenskrig endret situasjonen totalt. Erfaringene fra krigstiden brakte Norge og Sverige nærmere hverandre. Det politiske klimaet mellom landene var betydelig bedret. I 1946 tok riksarkivar Asgaut Steinnes initiativet til å få gjennomført en storstilet undersøkelse av de svenske arkivene for å bringe på det rene hva som fantes av arkivalier med tilknytning til Norge. Samme år bevilget Stortinget penger til prosjektet. Norske arkivarer ble i et par år engasjert i gjennomføringen av arbeidet. ”Fra svensk side ble de norske arkivfolk møtt med en enestående elskverdighet og tillit.”

Etter at undersøkelsen og registreringen var gjennomført, tok norske myndigheter igjen opp spørsmålet om å få enkelte dokumenter avlevert til Norge. Denne gangen var de svenske holdningene mye mer positive. I kraft av en ny kongelig svensk resolusjon ble det fattet vedtak om å overbringe til norske myndigheter en rekke særnorske traktater og traktatdokumenter, som inntil da hadde ligget i det svenske utenriksdepartementet og i det svenske riksarkivet. Norske aviser ga begivenheten bred dekning og grep til store ord i overskriftene: ”Såret fra 1905 er grodd”, skrev Morgenbladet, ”Historisk dag i Riksarkivet”, rapporterte Aftenposten.

Arkivfag og storpolitikk

Det er sjelden at arkivfag og storpolitikk blir vevet sammen, men det skjedde i høy grad i forbindelse med den norsk-svenske arkivsaken. Svenske og norske myndigheter argumenterte på basis av ulike arkivfaglige prinsipper som ganske klart reflekterte deres politiske interesser. Grovt sett kan vi si at de svenske myndighetene, med den svenske riksarkivaren som faginstans, gjennom hele saken argumenterte utfra det såkalte proveniensprinsippet. Med proveniensprinsippet (lat. oppkomst, herkomst) mener vi at arkivene i størst mulig grad skal gjenspeile den administrative struktur og tilknytning til opphavssituasjonen. Dette prinsippet fikk for alvor internasjonalt gjennomslag nettopp på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, samtidig med at den norsk-svenske arkivsaken ble aktualisert.

I dag er proveniensprinsippet alminnelig akseptert som en slags grunnlov for arkivfaget. Men det er ikke vanskelig å se at det også passet godt som forsvar for de svenske interessene i arkivsaken. De norske myndighetene argumenterte på sin side ut fra et prinsipp om at det var arkivenes innhold, eller pertinens (lat. tilhørighet), som skulle være retningsgivende for hvor de burde oppbevares.
Pertinensprinisippet er i dag i stor grad forlatt som arkivfaglig prinsipp, men i den norske argumentasjonen passet det utmerket for underliggende politiske interesser.



Kartet over: Etter oppdrag fra sine lands regjeringer laget to offiserer – oberst Spørck på norsk side, og oberstløytnant Galamine på russisk – et grensekart sommeren 1825