Riksarkivets logo

Perlefiske i Norge - dronningens privilegium

Dronning Charlotte Amalie som var gift med Kristian 5.
Dronning Charlotte Amalie som var gift med Kristian 5., er den første dronningen som hadde perlefangsten som sitt privilegium. Da hun døde i 1714, gikk rettigheten tilbake til kongen, som i en ny lov om perlefangsten fra 1718 igjen overdro den til dronningen. Foto: Norsk Folkemuseum

Første gang vi hører om perlefisket i Norge, er i et brev fra Kristian 4. til Palle Rosenkrants, som var lensherre på Agdesiden. Kongen klaget over at bøndene fisket opp og solgte perler, som han anså for å være hans, et kongelig regale på linje med f.eks. metallene i fjellet. Men det er først med Kristian 5. at vi fikk en egen lov om perlefisket. Den kom 10. november 1691 og gjorde perlefangsten til et privilegium for dronningen. Alle perler tilhørte henne og kunne kun fiskes av hennes inspektører og deres medhjelpere. For andre var det strengt forbudt, og forsøk på ulovlig perlefiske ble straffet hardt. Denne loven var også lest ved tinget i Røyken og det var den Thomas Åsgård ble dømt etter i 1696.

En av perlefangstinspektørene var byskriveren i Stavanger, Ulrich Friderich Aagaard. Han ble utnevnt til perlefangstinspektør for Christiansand stift i 1725. Selv om perlemuslingen fins flere steder i landet, var det først og fremst ved de jærske perleelvene at man fant større forekomster. Aagaard var en kyndig karttegner, og laget et kart for å vise dronningen hvilke elver på Jæren som inneholdt perlemuslinger. I alt oppga han 6 ulike elver, nemlig: Hølandsela, Stangelandselva, Figgjo, Nærheimselva, Varbergselva og Ognaelva. Han laget også en tegning som viste perlemuslingens liv, fra lite yngel til gammel musling med perle i.

Loven satte strenge grenser for når og hvordan perlefisket skulle drives. Det var bare en kort periode (et par dager) rundt St. Hans at det var tillatt å fiske perler. På grunt vann brukte man en slags knipetang av tre. På dypere vann brukte man en hov. Men siden bare de færreste muslingene inneholdt perler, måtte man fiske opp ganske mange skjell. Etterhvert ble muslingbestanden i elvene sterkt redusert. Enkelte steder ble den utryddet. Dette bekymret myndighetene. I 1733 ble en perlefisker fra Sachsen, Christopher Heinrich Smierler tilkalt for å lære nordmennene hvordan de kunne åpne muslingen uten å drepe den, men til liten nytte. Det gikk derfor ut ordre om at all perlefangst skulle stilles i bero inntil videre.

Ordningen med at Dronningen lønnet egne inspektører kostet mer enn det hun fikk igjen i perler. For å økonomisere ble derfor perlefangsten satt ut på anbud. Mellom 1768 og 1791 ble perlefangsten forpaktet bort. Men heller ikke det ble noen suksess. Det var få som var villig til å påta seg arbeidet, for utbyttet ble heller magert. Igjen foretok man en omorganisering, og arbeidet ble nå lagt på fogdene. De skulle sende årlige innberetninger til Rentekammeret om perlefangsten. Men etter flere år der fogdene innberetter at ingen fangst var skjedd, opphørte rapportene.

Kart over Jæren med kirker, gårdsbruk, perleelver, skjær og havner NRA
      KBK 16
Kart over Jæren med kirker, gårdsbruk, perleelver, skjær og havner NRA KBK 16, "Udwiser Alle Kircher, Gaarder, Perle Elver, Skiær og Udhafner". U. F. Aagaard 1728.

Da liberalismen slo igjennom som politisk retning, og Stortinget opphevet de gamle lovene om laugsvesenet og privilegier for enkeltgrupper, kom også spørsmålet om perlefangsten opp. I 1844 mottok Finansdepartementet et brev fra P. A. Jersin i Bergen der han spurte om de gamle bestemmelsene fremdeles gjaldt. Han var blitt tilbudt å få kjøpe perler på en reise han foretok gjennom deler av Lister og Mandals amt (nåværende Vest-Agder fylke). Han kunne godt tenke seg i fremtiden å drive handel med slike perler. Departementet hentet inn flere uttalelser, bla. fra Det Kongelige Selskap for Norges Vel, der professor Boeck (professor i fysiologi, komparativ anatomi og veterinærmedisin ved Universitetet i Oslo) leverte en utredning om perlemuslingen. Han påpekte at den var sårbar, og at fiske ikke burde skje oftere enn hvert syvende år i en og samme elv, slik at nye perlemuslinger fikk tid til å utvikle seg. En ny lov om perlefangsten fikk kongens godkjennelse 7. juni 1845. Dronningens privilegium ble opphevet. Nå var det grunneierne som fikk retten til å fiske perlene.


Neste: Utbytte av perlefangsten
Tilbake til denne månedens dokument
Hovedside for månedens dokument 2004

>