Riksarkivets logo

Kampen mot pesten

Kongebrev 4. juli 1603 hvor Villads Nielsen tilforordnes som ordinario medico i Bergen og får løfte om det første ledige kanoni ved Bergen domkirke.

Dr. Schnabel von Rom. 
Pestlegen slik han framstilles i et stikk fra 1656. Han er ikledd en lang og tett drakt av oljet stoff. Foran ansiktet har han et nebb som inneholder sterkt duftende urter. Slik håpet han å unngå å bli smittet av pest.
Foto: Akg.Berlin Ved kongebrev 4. juli 1603 fikk dr. Vilhadus Adamius eller Villads Nielsen som han var døpt, bestilling til å være ordinarius medicus i Bergen, og han ble lovt at han skulle få det første kanoni ved domkirken som ble ledig. Det vil si at han fikk disponere inntektene av en kirkelig godssamling. Dette er i ettertid blitt regnet som grunnleggelsen av det offentlige helsevesenet i Norge.

Den sorte og den hvite død

Tilsettingen av Villads Nielsen som ordinario medicus, i 1603 ble begrunnet med hans innsats under pestepedemien som nettopp hadde vært i Bergen. Han hadde:
wdj den Siidste forgangne smittsom Siugdom och Skrøbelighed, som der sammestedtz, Saa well, som mange Andre steder, haffer Grasserit, sig wdj sin konst och Medicin, flitheligen haffuer ladz bruge

Fra midten av 1300-tallet ble Norge gjentatte ganger rammet av pestepidemier. Den første epidemien er kanskje best kjent som Svartedøden. Pesten var en skremmende sykdom. Dødeligheten var høy, og sykdommen spredte seg nærmest uhindret over store områder. Det så lenge ut til at det ikke var mulig å beskytte seg mot den. Omkring 1600 slo pesten gjentatte ganger til i Norge – en pestbølge som ble kalt for den hvite død. Dette var trolig det alvorligste pestangrepet i Danmark-Norge på 1600-tallet. Men nå tok statsmakten opp kampen mot sykdommen. Man holdt seg orientert om forholdene ellers i Nord - Europa, og ved fare for pest innførte man forbud mot handel og reisevirksomhet. Kom sykdommen Lege som skjærer opp en byll. 
	Illustrasjonen er hentet fra legeboka: Spruch von pestilenz, Nürenberg 1482. 
	Aschehougs Norges historie, bd. 4  Oslo 1996, s. 19.til rikene, hadde man regler for isolasjon av syke, reiseforbud, forsamlingsforbud og pleie av syke.

Det ser ut til at tiltakene førte til at de senere pestangrepene ble mer lokale. Når det brøt ut pest et sted, så klarte man ofte å begrense den videre spredningen. De siste pestutbruddene i Norge kom i 1654. Da ble blant annet Kristiania rammet.


Den medisinske kompetansen

Når folk omkring 1500 ble syke, var det først og fremst bartskjærere, kvakksalvere og kloke koner de kunne henvende seg til. I Europa fantes det imidlertid også et innslag av annen medisinsk kompetanse – leger som hadde studert medisin ved universiteter og som hadde avlagt doktorgrad i medisin.

I 1520-årene ytret Frederik 1. ønske om å lønne leger for å få medisinsk kompetanse til sine riker. Kongen lot forslaget falle da han møtte motstand i det danske riksrådet. Rådets medlemmer mente at de som hadde behov for leger, selv måtte betale for dem. Men kongemaktens interesse holdt seg, og i 1539 ble medisinstudiet ved universitetet i København reorganisert. I den anledning uttalte Kristian 3. at ..thi intet stort Samfun kan undvære en Læge.

Først fra slutten av 1500-tallet begynte staten å gi økonomisk godtgjøring til enkelte leger. Det var særlig de største byene som fikk nyte godt av dette. Villads Nielsen var imidlertid ikke den første legen i Norge som fikk offentlig støtte. Allerede i 1599 hadde en annen lege i Bergen, Henrik Høyer, fått et kanoni.

Fra første halvdel av 1600-tallet ble ordningen utvidet til flere av de viktigste byene i landet. Men fram til midten av 1700-tallet oversteg tallet på slike leger neppe fem.

Er det nødvendig med egen lege i Trondheim?

Også etter at staten begynte å engasjere seg, kunne selv høye embetsmenn uttrykke skepsis til behovet for å spre medisinsk kompetanse. Da den unge Pestmonument på Hammersborg i Oslo
Monumentet er reist til minne om den siste pestepidemien i Norge. Den kom i 1654, og rammet blant annet Kristiania. Bergen gikk denne gangen fri. Kanskje var det de statlige tiltakene mot spredning av sykdommen som gjorde at landets største by ikke ble rammet.
Foto: Øivind Larsen, Oslo
tyske legen Otto Sperling luftet sine planer om å slå seg ned som lege i Trondheim med stattholderen Jens Juel på Akershus (1618-1629), skal stattholderen ha utbrutt:
Hva skal I gjøre i Trondhjem? De har aldrig haft nogen Medicus der, ved heller ikke af nogen Medicin at sige, men curerer sig med Rostokker og lybsk Øl, med Mjød og Multebær, naar de har Skjørbug.

Legeflukt

Det var ofte vanskelig å ivareta den medisinske kompetansen som fantes. De tidligste legene var ofte allsidige, og engasjerte seg på flere fagfelt samtidig. Mange gikk over i andre stillinger. Dr.med. Jens Pedersen Skjelderup slo seg ned i Bergen omkring 1557, men ble etter kort tid utnevnt til biskop. Den norskfødte Peder Alfsen hadde både medisinsk og juridisk doktorgrad. I 1626 ble han beskikket av Kongen til å være både medicus i Kristiania og lærer i filosofi ved Katedralskolen samme sted. Allerede i 1631 forlot han Kristiania og ble i stedet lagmann i Trondheim. Stillingene som biskop og lagmann var godt betalte, og hadde høy status. Kanskje hadde overgangene til andre yrker også sammenheng med hva den enkelte person var mest interessert i.

Et offentlig helsevesen?

De første legene som fikk offentlig støtte, var ikke offentlig ansatte embetsmenn. De var privatpraktiserende yrkesutøvere med spisskompetanse som fikk offentlig støtte. De hadde ingen annen forpliktelse enn å stille sin kompetanse til rådighet – noe for eksempel Villads Nielsen også gjorde før han fikk sitt kanoni. Ellers var det kun deres egen samvittighet og inntekt som avgjorde hvordan de drev sin praksis.

Først på slutten av 1600-tallet ble leger med offentlig lønn pålagt offentlige plikter. Etter at Jens Nicolaisen i Trondheim fikk offentlig støtte, ble han i 1661 også pålagt å yte legetjenester til garnisonen og til undersåttene i byen og i stiftet. Viktigere var medisinalforordningen 1672, som blant annet forutsatte at leger hadde plikt til å behandle fattige uten betaling.

Bryggen i Bergen. Bildet er tatt 1889, men miljøet som vises kunne vært mye eldre. 
	Tett med folk og stor aktivitet gjorde at Bryggen var svært utsatt for pestepidemier. 
	Tradisjonen vil ha det til at svartedøden først kom til Bergen i 1349 og at den spredte 
	seg videre herfra til resten av Norge. I nyere forskning er det pekt på at epidemien kan 
	ha blitt brakt til flere havner og spredt ad ulike veier utover landet, og at man ikke 
	kan være sikker på at angrepet i Bergen var det første. Pest er en bakteriesykdom som 
	spres med lopper. Smitteoverføringen skjer når loppa biter for å suge blod. Vanligvis 
	lever loppene på rotter eller andre gnagere. 
	Ved mangel på slike vertsdyr kan de også gå på mennesker.Det var først omkring midten av 1700-tallet at man fikk leger som var embetsmenn i en utbygd og relativt velfungerende statsadministrasjon. Den første embetslegen i Norge var Frederik von See, som i 1743 ble ansatt som provinsialmedikus i Kristiansand stift.

Villads Nielsen fikk i 1603 en form for autorisasjon på å være lege i Bergen. En slik autorisasjon var imidlertid ikke nødvendig for å utøve yrket. Det var mer en ekstra bekreftelse på at kongen satt pris på Villads` virke, og en begrunnelse for å gi ham økonomisk støtte.

Villads Nielsen Adamius

Villads Nielsen var sønn av sogneprest i Randers Niels Adamsen, og var født omkring 1564. I studietiden reiste han i Europa som ledsager for en adelsmann. Dette var en ikke uvanlig måte for ikke-adelige personer å finansiere sine egne studier på. I 1592 ble Villads immatrikulert i Padova. Han var også innom universitetene i Siena og Rostock. Etter at han kom hjem, ble han i 1597 rektor i Randers. Han kom til Bergen 1599, hvor han etablerte seg med legepraksis. Her ble han gift med en datter av biskop Anders Fos, Dorothea. I 1603 tok han medisinsk doktorgrad på avhandlingen Theses de peste. Det var samme året han ble tilsatt som ordinario medicus i Bergen. Trolig døde han i mai 1616.

Villads Nielsen latiniserte navnet sitt til Vilhadius Adamius. Det er farens patronymikon – Adamsen – som er brukt som etternavn.