Den norsk-svenske unionen 1814-1905 besto av to selvstendige riker, med hvert sitt sett av lover, hver sin folkerepresentasjon (Riksdagen, Stortinget) og faktisk også hver sin forsvarsmakt.

Bare to ting var felles for unionspartnerne, men det var samtidig to helt sentrale elementer i et statlig selvstendighetsperspektiv: Statsoverhodet og utenriksledelsen.

Det ”norske” utenriksdepartementet lå i Stockholm, utenriksministeren var alltid svensk, og de fleste utenriksstasjonene og konsulatene hadde svensk bemanning, selv om en god del nordmenn også etter hvert kom inn i den felles svensk-norske utenrikstjenesten. Men også de måtte rapportere til Utrikesdepartementet i Stockholm.

At Sverige skulle ha hånd om utenrikspolitikken var for de fleste svensker nærmest en selvfølge. På norsk side, og særlig for Norge som betydelig sjøfartsnasjon mot slutten av 1800-tallet, føltes denne underordnede stillingen i unionen stadig mer utilfredsstillende.

---

Neste: Unionsspørsmålet som Venstres nye kampsak
Til hovedside for månedens dokument 2005