Gjennom distriktslegens briller


Doktoren vender hjem, maleri av Gerhardt Munthe,1888. Gerhard Munthe var sønn av distriktslege Christoffer Pavels Munthe. Bildet i privat eie. Digitalisert versjon av bildet er levert fra Glomdalsmuseet, Elverum

"Doktoren vender hjem", maleri av Gerhardt Munthe,1888. Gerhard Munthe var sønn av distriktslege Christoffer Pavels Munthe. Bildet i privat eie. Digitalisert versjon av bildet er levert fra Glomdalsmuseet, Elverum.

 

 


Medisinalberetninger – hva er det?

Alle praktiserende leger, både offentlig ansatte og privatpraktiserende, måtte sende inn medisinalberetninger hvert år. Medisinalberetningene går tilbake til en lovbestemmelse av 20. desember 1803. Legene skulle rapportere til statlige sentrale myndigheter om sykdommer i sitt distrikt, særlig kopper, fnatt (skabb) og veneriske sykdommer, dødeligheten, ulykker, tallet på praktiserende leger og jordmødre og deres vilkår, kvakksalveri og apotekervesen. Senere, fra 1830, får legene pålegg om å rapportere om meteorologiske forhold og om fattigsykepleie. De måtte også rapportere om eventuelle kurbad i distriktet, rettsmedisinske obduksjoner, og om de hadde gjort noen oppdagelser av vitenskapelig eller medisinsk interesse.

Medisinalberetningene er skrevet av embetsmenn for embetsmenn. Som embetsmenn befant legene seg over det jevne lag av befolkningen. Deres rapporter bærer preg av at de skildrer befolkningen ”utenfra”. Men noen leger la mye arbeid i beretningene sine, og slik blir de en viktig kilde, både til helsehistorien og til andre sider av lokalsamfunnets historie.


Holdninger til barnehelse

Tærkild Sveinsen Lillemoe. Ein smågut. Pennetegning av Adolph Tidemand. Skissebok NG B 4549-, blad 32, Nasjonalgalleriet
Tærkild Sveinsen Lillemoe.
Ein smågut. Pennetegning av Adolph Tidemand. Skissebok NG B 4549-, blad 32, Nasjonalgalleriet
Flere av legene i denne perioden uttrykker bekymring for at barna ikke får legehjelp når de er syke, og at mange barn døde uten at legen var kontaktet. Vi har valgt å fokusere på barnehelse fordi det finnes lite informasjon i arkivene om barns hverdag og levekår i det gamle samfunnet. Månedens dokument for januar er Christoffer Pavels Munthes medisinalberetning for 1863 for Søndre Østerdalen legedistrikt. Her opplyser han at listen over barnedødeligheten i distriktet dette året gir et feil bilde av virkeligheten fordi listen bare omfatter de barna som hadde vært under behandling. I medisinalberetningen skriver han også at foreldrene til døde barn trøster seg med at de har påskyndet barnas evige liv.

Munthe og andre leger mente at det hadde vært riktig av foreldrene å hente lege til sine syke barn. Det er i mange tilfeller heller usikkert hva legene kunne ha gjort for å bedre situasjonen for barn som var syke av barnesykdommer eller andre alvorlige infeksjonssykdommer.

Før antibiotika ble tilgjengelig etter 1945, var behandlingsmulighetene for sykdommer av denne typen små. Man skal ikke se bort fra at folk også hadde fått erfaring med hvilke sykdommer og plager legene var i stand til å tilby effektiv behandling for. Det var for eksempel stor oppslutning om koppevaksinasjonen av småbarn allerede fra begynnelsen av 1800-tallet, fordi vaksinasjonen virkelig immuniserte barna.


Konflikt mellom religion og vitenskap

Legene kan ha oppfattet det slik at det å søke lege i seg selv var et uttrykk for omsorg. Hvis foreldrene lot være å søke legen i en krisesituasjon, hadde de etter legenes oppfatning heller ikke vist tilstrekkelig omsorg for det syke barnet. Det kan virke som om folk i større grad var bundet av en slags skjebnetro; ”Mot Dauen er det ingen Raad”. – Hvis sykdommen først hadde tatt en alvorlig vending var det ingenting man kunne gjøre. Det var ikke uten videre naturlig for folk å vende seg til vitenskapen i krisesituasjoner. I et samfunn som var sterkere preget av religiøsitet, vendte man seg kanskje oftere til høyere makter når barna ble syke. Det religiøse aspektet fremheves også av distriktslege Munthe i hans medisinalberetning for 1863. Religionen ga i denne sammenhengen et mønster for hvordan man skulle takle barnets sykdom og eventuelle død. Mønsteret var tilstedeværende i hverdagen fordi de fleste kjente andre som hadde mistet et eller flere barn. Dette var problemer alle måtte forholde seg til.

Det er grunn til å tro at legene med sin naturvitenskapelige bakgrunn var mer opptatt av barnets fysiske helse, og at man måtte prøve alt som sto i vitenskapens makt for å prøve å gjøre barnet friskt. Det kan derfor virke som om folks tro på det skjebnebestemte provoserte distriktslegen.

Var det for dyrt å tilkalle doktor til barna?

Uttalelsene fra distriktslege Munthe kan også være et utslag av sosiale fordommer. Det kan gi et feil bilde av virkeligheten i første halvdel av 1800-tallet hvis man måler foreldrenes omsorg for barna i hvor ofte de søkte legehjelp til dem når de var syke. Det kan også ha vært økonomiske årsaker til at legen ikke ble hentet til syke barn. Reglene var slik at det bare var de som fra før var understøttet av fattigkassen som hadde rett til gratis legehjelp. Enkelte epidemiske sykdommer ble behandlet på offentlig regning. Dette gjaldt imidlertid ikke de vanligste barnesykdommene.

Legesøkning er en historisk variabel som bestemmes ut fra tidens sykdomsoppfatning. I perioder av livet, som barndom og alderdom, så man det som mer naturlig å bli rammet av sykdom og plager. Man hadde sannsynligvis ikke forventninger om en problemfri helse i disse livsfasene. En slik forventning ville også i liten grad kunne oppfylles. I forskjellen mellom disse forventningene til helsen i de enkelte livsfasene, ligger derfor mye av nøkkelen til forståelsen av fortidens holdninger til helseforhold.


Distriktslege Christoffer Pavels Munthe i Søndre Østerdalen distrikt

Bilde av Christoffer Pavels MuntheChristoffer Pavels Munthe var født i 1816. Han ble cand. med. i 1841. I 1843 ble han distriktslege i Nordre Østerdalen distrikt, og året etter ble han forflyttet til Søndre Østerdalen distrikt, der han var distriktslege fram til 1873. I denne perioden var han den eneste legen i distriktet, som besto av Elverum og områdene omkring.

Fram til 1859 omfattet distriktet også Trysil, han hadde derfor et betydelig geografisk område han skulle dekke. Munthe var sterkt sosialt interessert, og hans medisinalberetninger er på mange måter fargerik og engasjerende lesning. Han skrev også flere foredrag, blant annet om uheldige sider ved skikken som kaltes nattefrieri, og om hygieniske og sosiale forhold i distriktet.

 

Flere av foredragene ble publisert, og de ble utdelt til befolkningen i distriktet.

Selv om distriktslege Munthe daglig var i kontakt med syke, fikk han oppleve at 13 av hans 14 barn vokste opp og overlevde ham. I en av sine medisinalberetninger opplyser han også at han alltid pleide å vaske ansikt og hender og børste tøyet sitt før han gikk inn til sin familie etter å ha vært på sykebesøk. Christoffer Pavels Munthes underskriftDette var et utslag av den gryende forståelsen av bakteriologien som begynte å bli viktigere innenfor de medisinske miljøene fram mot 1870. Munthe døde i 1884.


Hvor finnes medisinalberetningene?

Sunnhetskollegiet i Norge 1809 – 1815, Medisinalbyrået 1815-1875 og Medisinaldirektøren 1875 – 1891, blir arkivmessig regnet for en og samme fortløpende institusjon. Serien medisinalinnberetninger er samlet i arkivet etter Justisdepartementet, dit Medisinaldirektørens arkiv ble flyttet fra Indredepartementet i 1878. Fra 1891 – 1922 er serien samlet under medisinaldirektøren. Fra 1922 er det Statistisk sentralbyrå som mottar medisinalberetningene.