Henrik Wergeland på Rikshospitalet

Henrik Wergeland på sykeleiet, tegnet av Chr. Olsen i 1844. Oslo Byes 
      Vel.
Henrik Wergeland på sykeleiet, tegnet av Chr. Olsen i 1844. Oslo Byes Vel.

 

 


Rikshospitalet

Rikshospitalet ble opprettet i 1826, og fikk som oppgave å sørge for pleie av syke fra hele landet.

Riksarkivet oppbevarer arkivene fra Rikshospitalet, bl.a. pasientjournaler som går tilbake til 1826.

Pasientjournalene forteller oss hvilke diagnoser som er blitt stilt i tidens løp, hvilken behandling og pleie som er gitt pasientene, og hvordan samtidens syn har vært på sykdom og sunnhet.

Månedens dokument er pasientjournalen til Henrik Wergeland fra april 1845.


Rikshospitalsbygningen mot grubbegaten, sett fra tårnet til Oslo Domkirke 1877
Utsikt fra tårnet til Oslo domkirke, 1877. Rikshospitalet er den lange, lyse bygningen midt i bildet. Orig. i Oslo bymuseum.


Det skrekkelige hospitalet

I april 1845 var Henrik Wergeland alvorlig syk. Han var også i store økonomiske vanskeligheter og måtte forlate sin bolig Grotten. I stedet fikk han bygd et langt enklere hus i Pilestredet, Hjerterum, hvor han flyttet inn 14. april. Men Hjerterum var ikke ferdig og derfor lite egnet for en så syk mann.

Wergelands hustru, Amalie, vennene og ikke minst legene mente han burde inn på Rikshospitalet, og til slutt ga han etter. 20. april ble han fraktet i bærestol til Rikshospitalet. Som riksarkivar og byråsjef skulle han ha ”bedre Forplejning”, og han fikk et lyst og godt værelse i den store og vakre hospitalsbygningen mot Grubbegaten. Skrive dikt gjorde han også under sykehusoppholdet, og her framstår hospitalet som et sted ”der Underværker skee”. Han skriver om fullmånen som stirrer inn gjennom det store vinduet, og om en himmelsk søster som besøker ham.

I virkeligheten var Wergeland misfornøyd med alt på sykehuset. Hospitalsbygningen var redselsfull, det var mye støy i gangene og dårlig luft. Legene viste seg knapt, og han fikk ikke medisinene sine i tide. Ingen var derfor lykkeligere enn Wergeland da han 30. april kunne utskrives fra det skrekkelige Rikshospitalet og flytte hjem til Hjerterum.



Diktet ”Paa Sygelejet” fra august 1844. Orig. i Nasjonalbiblioteket, 
        Håndskriftsamlingen, Ms.fol. 3393. Dette må være et 
        utkast, og selv en dikter som Wergeland kunne streve med rimene.
Diktet ”Paa Sygelejet” fra august 1844. Orig. i Nasjonalbiblioteket, Håndskriftsamlingen, Ms.fol. 3393. Dette må være et utkast, og selv en dikter som Wergeland kunne streve med rimene.

”Dog kjæmper Hjertet i mit Bryst mod Dødens Trængen ind.”


Wergeland hadde vært syk siden mai 1844. De første symptomene kom i form av en luftveisinfeksjon. Ifølge ham selv skyldtes det at han kastet jakken og satt i bare skjorteermene på det kalde riksarkivarkontoret på Akershus. 17. mai var han igjen uforsiktig, og det ble erklært lungebetennelse.

Wergeland ble tidlig tungpusten og fikk smerter, senere i sykdomsforløpet kom det hoste, slimdannelse og dårlig appetitt med avmagring. Noen ganger syntes han imidlertid det gikk bedre: Hjertet kjempet ”mod Dødens Trængen ind” og slo tilbake med friske slag, slik han skriver i diktet ”Paa Sygelejet”.

Han så faktisk fram til våren, men da april måned kom, var han plaget av øresmerter, bryst- og ryggsmerter og stort pustebesvær.

Hvis du vil lese hele diktet ”Paa Sygelejet” i sin endelige versjon, kan du gå inn på denne nettadressen.


En lumsk og snikende sykdom

Diagnosen Wergeland fikk på Rikshospitalet var ”Phthisis”, lungetuberkulose, og det er denne diagnosen som har blitt stående for ettertiden. I nyere medisinsk forskning har en drøftet om diagnosen kan være en annen enn tuberkulose. Ved å studere Wergelands brev har en kommet til dikteren selv aldri brukte ordene ”Phthisis”, ”svinnsott” eller ”tæring” på sin sykdom. Et halvt år tidligere hadde legene gitt ham diagnosen ”Forhærdelse i Lungen”, som den gangen var et annet uttrykk for kreft.

I et brev fra november 1844 skriver Wergeland til den svenske dikteren Riddervold: ”Jeg lider af Lungeforhærdelse, en lumsk og snigende Sygdom”. Og bare én måned før sykehusoppholdet skriver Wergeland følgende i en søknad til kongen om å få reise til et mildere klima i Sør-Europa: ”Den 1. Mai f. A. blev jeg paa mit Contor overfalden af en Lungebetændelse, der siden er gaaen over til en Forhærdelse i Organet, som især i vort Klima, kun lader lidet Livshaab tilbage.


”En liden Pose Kavringgrød paa Øret”


Journalen viser også hvordan øresmertene ble behandlet: Etter skylling med lunket vann, fikk Wergeland 3-4 dråper blyeddikkoppløsning dryppet i øret, som ble gnidd inn med tran og deretter pålagt en liten pose kavringgrøt. En skulle tro at øresmertene førte til nedsatt hørsel, men i stedet utviklet Wergeland overømfintlighet mot lyd. Han klaget over at han hørte den minste lyd i de lange gangene i hospitalsbygningen. Selv rop fra lekende barn langt unna plaget ham. Hysteriske hyl fra en kvinnelig pasient i naborommet gjorde heller ikke sykeleiet bedre.

Etter ti dager i dette ”lydinfernoet” ble han utskrevet uten at hospitalet hadde kunnet helbrede ham. Fra midten av mai syntes det å gå raskt nedover med ham, og mot slutten fikk han store doser morfin for å stille smertene. 10. juli 1845 orket han heller ikke å skrive lenger, og to dager etter døde Henrik Wergeland, bare 37 år gammel.

 Wergeland døde 12. juli 1845. Dødsfallet er registrert i kirkebok 
      for Oslo Domkirke. Dødsfallsdatoen 11.07 i kirkeboka er feil.

Wergeland døde 12. juli 1845. Dødsfallet er registrert i kirkebok for Oslo Domkirke. Dødsfallsdatoen 11.07 i kirkeboka er feil.

 Sykeprotokoll for Rikshospitalets forvalter, hvor pasientene ble innskrevet 
      etter løpenummer. Nederst på siden finner vi Wergeland.
Sykeprotokoll for Rikshospitalets forvalter, hvor pasientene ble innskrevet med løpenummer som finnes igjen på journalsedlene. Nederst på siden finner vi Wergeland.

Rikshospitalets arkiver

Riksarkivet oppbevarer drøyt 1200 hyllemeter med arkivmateriale fra Rikshospitalet for perioden 1826-1971. Hovedtyngden av materialet omfatter protokoller og pasientjournaler (sykejournaler). I tillegg kommer materiale fra administrasjonen.

De fleste arkiver eldre enn 60 år er åpne for bruk, men på grunn av personvernet vil enkelte serier være klausulert i lengre tid. Det gjelder f.eks. taushetsbelagte opplysninger i pasientarkiver (80 år).