Riksarkivets logo

Kirurgisk håndbok med italienske og og arabiske aner

fragment av en legebok på latin.
            Innholdet i tekstfragmentet er basert på <em>Chirurgia </em><em>magna </em> (

 

 

 

 

 

 


Internasjonal medisin i Norge i middelalderen


Polio fxrte til lange sykehusopphold for mange sme barn. Arkivet etter 
			   Rikshospitalet, Sophies Minde, Riksarkivet
To leger. I forgrunnen sees planter som nok har blitt brukt i medisinen. Tresnitt fra Olaus Magnus' Historia de gentibus septentrionalibus ("Historien om de nordiske folkene"), som kom ut i Roma i 1555. Olaus Magnus (1490-1557) var en høytstående katolsk geistlig i Sverige, som levde i landflyktighet etter reformasjonen. Hans verk om de nordiske folkene ble lenge en hovedkilde til kunnskap om Skandinavia på kontinentet og var bl. a. bakgrunn for den berømte italienske dikter Torquato Tassos (1544-1595) Il re Torrismondo ("Kong Tormund"), om en norsk konge

Medisinsk kunnskap i Norge i middelalderen var ikke bare folkemedisin. I Riksarkivets samling med latinske fragmenter av håndskrevne middelalderbøker er det rester av flere legebøker fra kontinentet. Månedens dokument er et fragment av en legebok på latin. Innholdet i tekstfragmentet er basert på Chirurgia magna ("Den store kirurgi"), som ble publisert i 1252 av Bruno da Longoburgo fra Calabria i Syd-Italia.

Bruno da Lungoburgo arbeidet ved universitetet i Bologna. Boken Chirurgia magna er et hovedverk i datidens legevitenskap og markerer enden på en utvikling av kirurgien som begynte i Italia på slutten av 1100-tallet. Den bygger blant annet på arbeider av den kjente arabiske lege Abu 'l-Qasim. (latin: Abulcasis , død ca. 1013) fra Córdoba. Brunos kirurgiske håndbok hadde stor utbredelse helt frem til 1500-tallet. Den ble også trykt flere ganger, senest i Venezia 1546.

I middelalderen fantes en rik medisinsk litteratur; faktisk er medisinske tekster noe av det vanligste innenfor verdslig prosa overhodet. En blomstring begynte særlig på annen halvdel av 1000-tallet med utgangspunkt i et legevitenskapelig miljø i Salerno med oversettelser fra arabisk og gresk, gradvis også med egenproduksjon. Med fremveksten av universitetene ble medisin også et universitetsfag på 1100-tallet. Som litteratur betraktet varierer den bevarte medisinske litteratur fra akademiske diskusjoner på høyt nivå til praktiske forskrifter (noen ganger på det nærmeste "kjerringråd") beregnet på daglige problemer.
Bildefremstilling av kroppens indre organer og blodomlop fra et engelsk manuskript 
			   fra ar 1412 eller noe senere Bildefremstilling av kroppens indre organer og blodomlop fra et engelsk manuskript 
			   fra ar 1412 eller noe senere

Beskrivelsen svarer i store trekk til de kriterier som ved en leges første undersøkelse av nesen gir holdepunkter for om det dreier seg om det vanligste: polypper, eller den mer sjeldne årsak til nesetetthet, kreft.

Det typiske ved polypper er at de er grårøde av farge, bløte og inneholder mye væske. Ingen vet med sikkerhet den dag i dag hvorfor denne væskeansamling i slimhinnen kommer. At den kommer fra hodet er derfor en uangripelig påstand.

Kreftsvulsten er mørk rød og bare vokser og vokser og ødelegger det normale utseende og konsistens av nesen. Den blir aldri mindre. Behandling av polypper er fortsatt å fjerne dem, men moderne medikamenter forhindrer at de kommer tilbake. Det var nok et godt råd ikke å røre kreftsvulsten som nå behandles med røngtentg.-stråling og kirurgi.

Riksarkivets fragmentsamling

Fragment betyr bruddstykke. Etter reformasjonen ble mange av den katolske kirkes pergamentbøker samlet inn til lenskanselliene. Der ble de kuttet opp for å brukes som omslag på lensregnskaper eller som forsterkninger i ryggenved innbinding. Regnskapene ble ført på papir, og pergamentet var langt mer slitesterkt som bindingsmateriale. Tidlig på 1900-tallet begynte man å fjerne dette innbindingsmaterialet fra lensregnskapene i Riksarkivet. Fragmentene ble så lagt i en egen samling. Innbinding i pergamentfragmenter var så vanlig på 1500- og 1600-tallet at ordet perm har sitt opphav i pergament.

Samlingen av latinske membranfragmenter i Riksarkivet inneholder et vidt spekter av forskjellige typer tekster. Hovedgruppen av fragmenter er liturgiske. Aldersspennet på tekstene er fra ca. 850 til 1500-tallet. Fra 1480-tallet av finnes det også fragmenter av trykte bøker på pergament og papir.

De eldste latinske fragmentene er for det meste av engelsk opprinnelse. Mest sannsynlig kom de til landet med misjonsbiskopene på slutten av 900-tallet. Samlingen er en hovedkilde til norsk bokhistorie i middelalderen, ettersom majoriteten av de bøker vi har fysiske rester av, er dokumentert her. Av de ca. 2200 fragmentene man har oversikt over til nå, har man kunnet dokumentere rundt 508 forskjellige liturgiske codices eller bøker. I tillegg finnes det rundt 3500 latinske fragmenter som aldri har vært skikkelig undersøkt. Noen av disse vet vi stammer fra medisinske håndbøker. Til sammenligning kjenner man kun til fullstendig eller som fragmenter ca. 125 norske bøker på norrønt fra tiden før 1350. Det totale antall norrøne bøker fra middelalderen er ikke mye høyere.

Påskrift på fragmentene viser oftest, men ikke alltid, hvilke regnskaper e.l. de er hentet fra. Dette er enten påført av regnskapsførende eller reviderende myndighet da man bandt inn regnskapene med fragmenter, og/eller av Riksarkivet da man fjernet fragmentene fra regnskapene tidlig på 1900-tallet. Denne månedens dokument har vært brukt i innbindingen av et lensregnskap fra 1630 for Sunnmøre.

Fragmentsamlingen er nå under katalogisering i et samarbeidsprosjekt mellom Riksarkivet og Senter for middelalderstudier ved NTNU.

Bildefremstillingene av kroppens indre organer og blodomløp er fra et engelsk manuskript fra år 1412 eller noe senere. Den dissekerte viser selv organene. Manuskriptet, som er en rull, inneholder De arte phisicali et de cirurgia ("Om den medisinske vitenskap og om kirurgien") . Dette verket er skrevet av den engelske legen John Arderne (1307-ca. 1390). Manuskriptet kan ha tilhørt dronning Filippa, datter av Henrik 4. av England. Hun ble gift i 1406 med Erik av Pommern, som var konge av Norge, Sverige og Danmark. Manuskriptet finnes nå i Kungliga biblioteket i Stockholm. John Ardernes tekst er bevart i rundt 20 manuskripter, men dette er det eneste med denne type praktfulle illustrasjoner

Til månedens dokument 2003