Månedens dokument desember 2002

Jag vil bli norsk!


Skomaker i arbeidDen 26. februar 1906 utstedte kong Oscar II av Sverige et høytidelig utløsningsdekret for en av sine undersåtter. Personen det gjaldt, var skomakeren Anders Nilsson fra Boda i Värmland som hadde bosatt seg i Kristiania. I skriv til kongen hadde han anmodet om å bli løst fra sine forpliktelser som svensk undersått. Den 8. juni 1905 hadde han nemlig søkt om å få bli norsk statsborger.

Fremtid i Kristiania

Anders Nilsson fra Boda var bare en av svært mange svensker som kom til Norge i årene før og etter forrige århundreskifte. De slo seg ned mange steder i landet og skaffet seg utkomme som gårdsarbeidere, steinarbeidere, skomakere, fabrikkarbeidersker og tjenestejenter. De fleste av dem levde nok sine liv i sitt nye hjemland uten tanke på å formalisere sitt statlige undersåttforhold. Statsborgerskap slik det ble nedfelt i loven av 21. april 1888, var nytt og uvant for allmennheten.

Kristiania mottok de fleste innvandrerne. 26 år gamle Anders Nilsson kom til Kristiania våren 1900. Han hadde planlagt reisen godt på forhånd, for han hadde tenkt å bli en tid. Han skulle gå i lære hos skomakermester Lars Johan Lundin som var kommet fra Sverige til Kristiania noe tidligere. Han hadde startet egen skomakerforretning og tok inn svenner, gjerne fra sitt gamle hjemland Sverige. Lars Johan hadde også skaffet seg norsk kone, Karen fra Steinkjer. De bodde med sin to år gamle sønn Henry i 4. etasje i Thereses gate 32. Dit kom skomakersvennene Anders Nilsson og Carl Nilsson, som trolig var brødre, og fikk dele et rom.

I 1903 var Anders Nilsson utlært skomakermester, og han hadde dessuten fått seg egen skomakerforretning i Cort Adelers gate 27. Giftet seg og stiftet familie hadde han også gjort. Jevnaldrende Signe Aminda som kom fra Hamar til Kristiania i 1894 og trolig arbeidet som strykerske, var blitt hans kone. Like før jul 1903 fikk de en sønn som de gav navnet Harry Arthur, ikke ulikt navnet til læremester Lundins lille sønn. Den lille norsk-svenske familien bodde i Observatoriegaten 21, et steinkast unna skomakerforretningen. Høsten 1906 fikk familien bolig i samme gård som forretningen, og flyttet dit.

Karl Evang holder foredrag

Anders Nilsson søker norsk statsborgerskap

Anders Nilsson fra Boda har tydeligvis fått en god start på sin nye tilværelse: Etter mindre enn tre år i nytt land har han skaffet seg både yrke, forretning og familie i Norge. Og våren 1905 viser det seg at han til og med ønsker å bli norsk statsborger! Hans tidligere læremester Lars Johan Lundin har fått innvilget norsk statsborgerskap for litt over ett år siden, og nå er det Anders som står for tur. Kanskje har de storpolitiske begivenheter i tiden medvirket til
valget?

Anders Nilsson benytter de tidlige junidagene i 1905 svært godt. Han skaffer seg de nødvendige garantier og attestasjoner som statsborgerskapslov og fattiglov foreskrev. Husvert B.A. Lyshoel i Observatoriegaten 21 og nabo sammesteds sekretær Jac. G. Lund stilte 6. juni den nødvendige garanti som fattigloven krevde slik at Anders Nilsson ikke skulle falle det offentlige fattigvesen til byrde. Skomakerkollegaene Lars Johan Lundin og Olaus Pettersen bevitnet selveste 7. juni 1905 på ”Troe og Love” at Anders hadde vært fastboende i Kristiania siden april måned 1900.

Den 8. juni 1905 ble søknaden til Justis- og politidepartement om å bli norsk statsborger undertegnet. Nødvendige attestasjoner og garantier fulgte med til Kristiania magistrat som var den første instans som skulle behandle saken. Magistraten henvendte seg til Kristiania politikammer for å få bekreftet at Anders Nilsson ikke hadde vært tiltalt eller straffet under sitt opphold i byen, og innhentet bekreftelse fra byfogden på at Lars Johan Lundin og Olaus Pettersen var troverdige menn. Saken ble så sendt til stiftamtmannen i Kristiania som gjorde sine vurderinger og anbefalinger før videreforsendelse til Justisdepartementet.

Norsk statsborgerskap til Anders Nilsson?

Den 22. september 1905 fattet departementet sin beslutning, og første runde endte med skuffende resultat. Anders Nilsson kunne dessverre ikke innvilges norsk statsborgerskap ennå. Stiftet hadde anført i sine kommentarer at de ikke kunne anbefale søknaden innvilget fordi ”han har tilladelse til at udvandre, men dette er ikke in casu nok til meddelelse av bevilling”. Lars Johan Lundin og Olaus Pettersen bevitner 6. juni 1905Departementet sluttet seg til denne vurderingen og anførte dessuten at søkeren hadde for kort botid i landet. Det ble likevel åpnet for en løsning: Dersom Anders Nilsson kunne legge fram dokumentasjon på at svenske myndigheter hadde løst ham fra hans forpliktelser som svensk undersått, kunne søknaden vurderes på ny.

Anders Nilsson var tydelig fast bestemt på ikke å gi seg, han rettet straks en henvendelse til svenske myndigheter og anmodet om å bli løst fra sine forpliktelser som svensk undersått. Søknaden ble innvilget og 26. januar 1906 undertegnet kong Oscar II utløsningsdekretet. Saken var nå klar for ny behandling hos magistrat, stift og departement i Norge. Det tok sin sin tid før det falt noen avgjørelse. Først i brev datert 16. februar 1907 kom gladmeldingen: Skomakermester Anders Nilsson f. 22. november 1874 i Boda i Värmland, er i dag innvilget norsk statsborgerskap! En måned seinere, 15. mars 1907, avlegger Anders Nilsson høytidelig troskapsløfte og statsborgerskapet er dermed gyldig. Endelig er Anders Nilsson for rett nordmann å regne!
Lars Johan Lundin og Olaus Pettersen bevitner 6. juni 1905

Bildetekster

Bilde 1: Skomakeren i arbeid

Bilde 2: Søknad om norsk statsborgerskap fra skomakermester Anders Nilsson f. 22. november 1874 i Boda församling i Värmland. Også dette dokumentet er ført i pennen av en hjelper, men søkeren selv har undertegnet med stø hånd.

Bilde 3: Lars Johan Lundin og Olaus Pettersen bevitner 6. juni 1905 på ”Troe og Love” at Anders Nilsson har vært bosatt i Kristiania siden april 1900. De to skomakerne har hatt skrivehjelp til bevitnelsen, men har selv undertegnet med navn og adresser.

Bilde 4: Stiftamtmannens påtegning på søknaden viser til at departementet i skriv 13. oktober 1904 hadde meddelt at alle søkere med mindre enn 10 års botid i Norge måtte framlegge løsningsdekret eller tilsvarende bevitnelse for å få innvilget statsborgerskap ved bevilling.